Italienerens g�teSki ungdomsskoles bidrag |
Cecilia satt foran i baugen og solte seg. Det var varmt og himmelen var klar. Hun �nsket at hele turen ville v�re som dette, men hun visste at etter godv�r venter uv�r.
Lynet flerret himmelen og tordenen brakte voldsomt. Vinden ulte truende og alle ombord skrek som gale. Styrmannen ropte et eller annet p� italiensk som Cecilia ikke forstod. Hun skj�nte raskt hva det var, for plutselig h�rtes et brak som overd�vet alt annet. Hun var stiv av skrekk, men kjente vannet som steg rundt anklene hennes. Cecilia, Raske Hjort og Anne kunne ikke annet enn � kaste seg ut i det enorme b�lgebruset som varslet en sikker d�d. Skrikene d�de sakte ut og skipet sank til bunns.
�Cecilia, Cecilia!� Cecilia �pnet �ynene og s� seg rundt. En hvit strand m�tte hennes blikk. Hun s� opp p� moren som sto der s� vakker i solskinnet. �Hvor er jeg hen�, spurte Cecilia forfjamset. � Vet ikke� svarte moren. �Raske Hjort har g�tt for � unders�ke hvem som bor her. Han s� r�yk stige opp fra treklyngen der borte�, sa hun og pekte. Raske Hjort kom pesende tilbake og sa �det er en landsby her�.
Landsbyen viste seg � v�re en trivelig, liten fiskelandsby p� den lille �ya Lampedusa. Den lille familien som etterhvert var blitt fire slo seg ned, og Raske Hjort begynte � jobbe som fisker. Tiden gikk og Cecilia vokste seg vakrere og vakrere. Samtidig vokste hennes lengsel mot � forsette reisen som familien begynte p� for lenge siden.
Det var tidlig en morgen og sola hadde s� vidt st�tt opp. Cecilia var allerede p� vei til havna for � levere frokosten til mannen som hadde v�rt som en far for henne s� lenge hun kunne huske. Raske Hjort hadde v�rt ute hele natten, og etter frokosten m�tte han selge fisken f�r han kunne ta seg sin fortjente hvil.
Raske Hjort takket for maten og presenterte Cecilia for en gutt, ikke stort eldre enn henne selv. Gutten som het Giovanni hadde gyllenbrun hud og gr�nne, smilende �yne. Giovanni var f�dt p� �ya, men foreldrene, som d�de da han var liten, kom fra et katolsk kloster i Tibet. Inntil for noen m�neder siden hadde han bodd hos en snill, gammel dame, men da hun d�de, m�tte han ut � finne seg arbeid. Cecilia likte han bedre og bedre jo mer de snakket sammen. Hun inviterte han hjem p� middag.
Etter middagen, som var noe av nattens fangst, gikk Cecilia og Giovanni en aftentur p� stranden. Cecilia fikk vite at han ogs� alltid hadde hatt et sterkt �nske om � komme til Malta. Cecilia smilte bredt og omfavnet Giovanni av ren lykke. Da hun gjorde det, kjente hun noe kaldt mot brystet. Hun tok tak i smykket han hadde rundt halsen og s� p� det. Cecilia s� at medaljongen var helt identisk til hennes egen! Stille spurte hun. �Hvor har du f�tt denne fra?� �Jeg fikk den fra faren min. Den har g�tt i arv fra far til s�nn i �rhundrer�. Da fortalte Cecilia om sin egen medaljong, og om hvorfor hun ogs� s� gjerne ville til Malta.
�ret 1738 startet Cecilia og Giovanni reisen til Malta. Cecilia hadde akkurat fylt atten somrer, men hun f�lte seg ikke veldig komfortabel ute i den store verden, alene, uten foreldrene. Det var vanskelig � si farvel til familien. Spesielt moren. Hun hadde m�tt mye motgang som ung og hun var skeptisk til � la Cecilia f� oppleve det samme. Likevel hadde Cecilia klart � overtale moren med hjelp fra Raske Hjort som hadde et helt annet syn p� saken. B�de moren og Cecilia hadde gr�tt da de skiltes. Det var heller ikke videre lett � si farvel til broren Josef.
N� sto hun i alle fall her p� et skip som var p� vei til Malta. Den gamle tannl�se kapteinen viste dem lugaren de skulle sove i. Den var stor og egentlig beregnet for flere, men siden de var de eneste passasjerene om bord, fikk de den for seg selv. Under middagen samme kveld kom Cecilia og Giovanni i snakk med kapteinen. Som alle andre kapteiner som hadde opplevd mye i livet, hadde han masse r�verhistorier p� lager. Han fortalte dem en fortelling som visst nok en av forfedrene hans hadde opplevd.
Det var en stille natt i Italia. M�nen skinte klart. Det eneste som h�rtes var skrittene til en skikkelse som l�p over brosteinene p� havna. Han kom n�rmere og n�rmere. �Kan jeg bli med i b�ten din�, peste han. �Ja,� svarte skipperen, Hans, n�lende�, men jeg skal til Norge�. �Samme det bare det er langt herfra!�. Neste dag begynte handelsskipet sin ferd til Norge. Den unge italieneren hjalp til over det som trengtes p� b�ten. Han gikk ofte rastl�s omkring og s� tilbake mot landet de hadde forlatt. Det virket som han var redd for at noen fulgte etter dem. Skipperen stusset litt p� det, men tenkte ikke videre over saken. Mest av alt tenkte han p� kona og barna som ventet p� han hjemme i Norge. Etter som dagene gikk og de stadig n�rmet seg m�let, fikk skipperen h�re mer og mer av italienerens historie. Han fortalte hvorfor han m�tte dra fra Italia. �Familien min ville gifte meg bort til en rik jente, men jeg svarte nei i bryllupet. Jeg elsker henne jo ikke, s� det var ikke noe vits i � svare ja. P� grunn av dette truer familien hennes med � brenne ned fiskeriet til faren min hvis jeg i svarer ja i det nye bryllupet som skal holdes i morgen. I tillegg til det sprer de falske rykter om familien min. Derfor fant jeg ingen annen l�sning enn � r�mme�. Det siste han sa til min forfader f�r han gikk i land i Norge var �Det jeg har fortalt deg har du aldri h�rt�.
Cecilia sto som lammet da kapteinen var ferdig med � fortelle historien. �Hadde han med seg noe spesielt�, spurte Cecilia undrende. �Ikke noe annet enn en liten trekiste�, svarte kapteinen.
Samme kveld sto Cecilia og Giovanni og speidet utover det endel�se havet. Der ute, langt vest kunne de s� vidt skimte land. Cecila var trist fordi reisen snart var over. Den siste uken hadde hun blitt var for Giovanni�s skj�nnet. Hun hadde aldri hatt slike f�leser for et menneske f�r. Rolig sa hun � Tenk om�� Da avbr�t Giovanni henne og la sin finger p� hennes myke lepper. Sakte trakk han Cecilia inntil seg og kysset henne.
Da ble de avbrutt av kapteinen som kom . Cecilia�s ansikt ble farget like r�dt som solnedgangen. �Kutt ut med det griseriet a unger� sa kapteinen som tydeligvis hadde tatt seg en god dram. �Vi er framme i gr�lysningen i morgen.� Cecilia og Giovanni fortet seg ned i lugaren for � pakke. Da la Giovanni seg ned p� kne. �Vil du gifte deg med meg�, sa han med sin vakreste stemme. Cecilia ble veldig overrasket, men hun klarte � stamme fram et lykkelig ja. �Men medaljongene? Er ikke vi i familie�, spurte hun usikkert. �Cecilia, min kj�re. Du f�r tenke p� at medaljongenes f�rste b�rere var av samme �tt. men det var for flere hundre �r siden�, avsluttet Giovanni. Den natten tilbragte de sammen som rette ektefolk gj�r.
Neste morgen var skipet framme p� Malta. Byen de var kommet til het Gnejna Bay. F�r de gikk i land, hadde de f�tt en konvolutt fra kapteinen. Den hadde v�rt i hans families eie i �rhundrer. Hvis ryktene var sanne, hadde den blitt gitt fra italieneren til Hans, som takk for at han fikk f�lge med p� reisen til Norge. Den inneholdt et skj�te p� en eiendom i byen Marsalforn p� Gozo. Skipperen visste ikke om skj�tet var ekte, siden familien aldri hadde opps�kt stedet.
Det f�rste Cecilia og Giovanni gjorde i Gnejna Bay var � sjekke inn p� et vertshus. Vertshuset var eid av en gammel kjerring med oppstoppernese og gr�tt h�r. De hadde bestemt seg for � dra til byen Marsalforn s� snart sjansen b�d seg. Det gjorde den ganske raskt, og neste uke var de framme p� Gozo. De var riktig nok ikke kommet til Marsalforn, men til byen Mgarr. Byen var sv�rt folksom, for ridderne av Johannesordenen hadde akkurat gjort sitt inntog.
Det var august m�ned og Cecilia og Giovanni hadde akkurat kommet til Marsalforn. Turen hadde v�rt lengre enn de trodde. Spesielt slitsomt var det for Cecilia som ventet barn. Derfor hastet det ogs� at de giftet seg. Planen var at bryllupet skulle st� under den �rlige landsbyfesten som ble holdt tredje s�ndag i august. Skj�tet hadde vist seg � v�re ekte, og eiendommen med et lite hus l� i utkanten av byen. Huset hadde holdt seg overraskende bra til � ha st�tt tomt i to hundre �r. Riktignok trengte det litt oppussing, men det sto n� i alle fall der.
Det var tredje s�ndag i august. Cecilia hadde nettopp svart ja til � dele resten av sitt liv med Giovanni. Etter p� var det fest med innbyggerne i Marsalforn, som de hadde blitt godt kjente med. Cecilia tok seg bra ut i den lange, lyse kjolen. Det syntes godt at hun var litt rund over magen, men folk lo bare av det og tenkte at brudgommen hadde v�rt litt mer fremp� enn det som skikken ga lov til. Da nattem�rket falt p�, var Cecilia s� sliten at det ikke ble en s�rlig romantisk bryllupsnatt.
Fire m�neder etter f�dte Cecilia sitt f�rste barn. En nydelig liten gutt som lignet p� bestemoren, Anne hjemme p� Lampedusa. F�dselen hadde g�tt overraskende bra siden Cecilia var liten og spe.
To �r etter sto Cecilia p� stranden og s� utover havet som s� mange ganger f�r. I h�nden leide hun sin to �r gamle s�nn. Det var lenge siden hun hadde h�rt fra foreldrene sine. Savnet var spesielt stort n�r hun selv kjente et nytt liv i sin egen kropp. Cecilia og Giovanni hadde levd lykkelige der italienerens g�te hadde f�rt dem. Fremdeles var medaljongenes mysterium ul�st. Ville de noen gang klare � l�se det? Hun l�ftet opp s�nnen og la fort p� sprang opp til ektemannen for � fortelle den gode nyheten om at de snart ville bli flere.
Layout © Gm Systemutvikling 1988 - 2025