Handlinga i ”Amtmannes døtre” foregår i det norske embetsmannsmiljøet på landet i begynnelsen av 1840-årene. Amtmannsfamilien består av amtmannen Ramm og kona Marianne og de tre yngste barna Edvard, Amalie og Sofie. De to eldste døtrene Marie og Louise er giftet bort til menn de ikke elsker. Kort sagt går handlinga ut på at Kold blirforelsket i Sofie, mai samme år som hun kom hjem fra et besøk av en tante i København.
Forholdet mellom Sofie og Kold, som vi gjennom små tilbakeblikk får vite var spent før Sofie reiste til København, utvikler seg utover denne sommeren. Litt etter litt blir de begge klar over at de er som skapt for hverandre. Litt senere åpenbarer de kjærligheten sin for hverandre, og alt ser lovende ut, helt til Muller, en bekjent av Kold, kommer på besøk samme kveld. Kold tør ikke dele lykken sin med han, og lyver. Han sier kjekt at han slett ikke elsker Sofie, han bare leker med henne. Denne samtalen overhører Sofie og tror det Kold sier til Muller. Nå vil hun ikke snakke med Kold mer, og forholdet går over styr.
Senere samme høst reiser amtmannsfamilien på besøk til prosten Rein, en enkemann på rundt 50 år. Rein blir forelsket i Sofie, han frir til henne. Etter en tid med familiens overtalelser sier hun ja. Kold som har flytta til Kristiania får høre om dette. Han bryter sammen, men kommer seg såpass at han drar til amtmannsgården for å snakke med Sofie. Han kommer dit dagen før Sofie og Rein skal gifte seg. Han prøver å oppklare misforståelsene, og løse flokene mellom de to, men nå er det ingen vei tilbake for Sofie. Hun blir gift med Rein for familiens skyld, men blir ulykkelig i ekteskapet.

Analyse

Hovedpersonen i Amtmannens døtre er Sofie, den yngste av amtmannens fire døtre. Alle søstrene er oppdratt av en mor som har tatt kvinnens lodd inn over seg og gjort underkastelse til en kvinnelig dyd: ”Å underkaste sig er den eneste redningen for henne. Derfor kan man nok innskjerpe en ung pike å ligge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide” (s. 171). Denne holdningen finner vi igjen i bipersonen Lorenz Brandt: ”Det er kvinnens bestemmelse å opofre sig”, påstår han og krever ekteskap av Sofie (s. 135).
Mora var også hemmet og bundet av sin tid, og det var naturlig for henne å lære døtrene at ”fornektelse er et fruentimmers skjønneste dyd”(s. 171). Det var viktig at døtrene så fort som mulig skjønte at det å være lykkelig ikke betydde å være gift med den en elsker: ”Det er et rent lykketreff at en ung pikes kjærlighet imøtekommes, og med den evige troskap kan det slett ikke nytte, når de ikke vil gå der som gamle jomfruer alle sammen. Det er deres bestemmelse å bli hustruer og mødre, ikke å spille sitt liv med å ruge over tomme svermerier. Jo før de kan blir ferdige med disse, desto bedre for dem! ” (s. 171).
Gjennom oppveksten blir Sofie hånet av moren for eget initiativ og egene ideer og aldri har fått hjelp til å bygge opp et positivt selvbilde. Jentene hadde ikke behov for å tenke selv.
Livsoppgaven deres var å bli godt gift og behage mannen. Kvinnene trengte ingen kunnskap. De skulle heller sy, spille piano og andre huslige sysler. Oppdragelsen av jentene brøt ned deres selvrespekt, og de mistet til slutt evnen til egne ideer og egne tanker. Da Sofie en dag ville låne en bok av broren svarte han: ”Du behøver ikke å anstrenge dig med å lære noe slikt, Casper sier at fruentimmer blott er skapt til å styre huset for mennene, og at man burde sette alle damer i dåreskap” (s. 89)
Tendensen i Amtmannens døtre retter seg skarpt mot et slikt syn på kvinnen. Romanen er et opprør mot det Camilla Collett kalte ”kvinnelighetens selvdødelse- og selvplagerlov ” (s. 241).
Budskapet er at ekteskapet og familielivet må bygge på kvinnenes følelser, men dette forutsetter igjen at kvinnen har fått utvikle sitt følelsesliv, sin personlighet. Om en setter det på spissen er kvinnens kjærlighet viktigere enn mannens fordi hun er henvist til familielivet, hun lever sitt liv i forhold til mann og barn og fordi kvinnens kjærlighetsinstinkt stikker dypere enn mannens. Kold presenterer det slik:”…den kvinnelige kjærlighet har et langt sikrere og dypere instinkt for den sjelelige harmoni enn vår. Det fører til lykke, ikke vårt”. (s 170).
Ingen av kvinnene i romanen blir direkte tvunget til ekteskapet. Som Louise sa:” Jeg blev ikke mishandlet, ikke slept til alters…, men du vet ikke, du, hvorledes overtalelsens daglige drypp virker sikkert, om enn umerkelig, så lenge forstanden ennu er så ubefestet og sinnet så bløtt som voks”.(s. 267).
Det var blant annet miljøet og samfunnet rundt jentene som tvang dem til å gifte seg. Slekt og familie var en overordnet helhet det enkelte menneske måtte tilpasse seg. Louise husket at moren ”,…alltid fremhevet nett og properhet hos en mann som noe høyst uviktig, ja som noe der ikke sjelden tyder på store indre mangler…” (s. 267)
Ingen av romanens mange kvinner får oppleve den ”ekte” kjærligheten. Kvinnene gifter seg av fornuftsgrunner, fordi de trenger en forsørger, eller fordi de er blendet av ”den uekte, drivhusfølelesen (…) den matte refleks av mannens begjær, der opstår av et sammenspil av smigret forfengelighet, fornuftig beregning og en nedarvet underkastelsesevne ”(s. 101).
Historien om Jomfru Møllerup, som holdt fast på følelsene sin til en ”uverdig” mann, skulle være et eksempel til skrekk og advarsel for de andre døtrene hva som ville skje om de fulgte kjærligheten. Fruen uttalte at:” Enhver overskridelse av grensene for det anstendige straffer sig selv på det hårdeste.” Resultatet uteble ikke, frøken Møllerup ”falt i en langvarig sykdom, og da hun reiste seg igjen, var hun avsindig (…) Vanviddet gikk vel over; men fjollet var og blev hun”. (s. 168)
I denne romanen kommer kvinnes rolle tydelig frem. Hun skal skyve til side sine egne følelser og behov. Det viktigste er å bli godt gift, fordi hun kunne ikke forsørge seg selv. Kvinnen skulle passe huset og barna, og behage mannen.

Kilde: "Kvinnerollen 1850 - 1980" (særemne)