Georg Brandes (1842 - 1927)
Noen hovedpunkter
Dansk litteraturkritiker
Preget av utviklingslæren og positivismen, og senere også Nietsche.
Forfatter av bl.a. "Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes literatur".
Holdt fra 1871 av en serie forelesninger basert på dette verket ved universitetet i København.
Gikk til angrep på alt som kunne hindre forskningen og den frie tanke.
Angriper kirken, universitetet, autoriteten og den konservativt-borgerlige samfunnsordningen.
Motstandere: Troende, romantikere og politisk konservative
Tilhengere: Fritenkere, realister av den nye skole og venstreorienterte
Lanserte tanken om en todeling av romantikken i en engelsk og en tysk retning, jfr. Wergeland og Welhaven i Norge.
Den radikale engelske romantikken hadde vekket en virkelighetsnær interesse for natur, folkeliv og samfunnsforhold. Byron, Keats, Shelley, Blake, og altså Wergeland i Norge, er kjente representanter for denne retningen.
Den tyske romantikken, derimot, førte til overdrevent nasjonalt svermeri. I motsetning til den engelske, skuet den tyske bakover i historien, og viste en voldsom lidenskap for fortiden med dens tro, overtro og middelalderske samfunnsorden.
I sitt sjette bind av "Hovedstrømninger" (1872) lanserte Brandes de tanker som dannet grunnlaget for "det moderne gjennombrudd".
Diktningen skulle være virkelighetsnær og sosialt progressiv.
En sentral side ved hans budskap er konsentrert i det berømte slagordet: "Det, at en literatur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat"
Denne grunntanken til Brandes fikk enorm betydning for samtidens norske diktere og forfattere.
Han anmeldte mye av den norske litteraturen som kom ut i perioden 1875-85, og ble en helt sentral veileder for norske forfattere.
oppdatert 11.05.2018
Page visited
99847 times
Totalt:
|
