|
Overgangsroman! Sammen med Camilla Colletts "Amtmandens Døtre" representerer "Synnøve Solbakken" en markert overgang fra det nasjonalromantiske mot det realistiske. S.S. ("Synnøve Solbakken") er klart realistisk mht. ordvalg, morfologi og syntaks, og delvis realistisk mht. innhold. `Delvis' da samtiden oppfattet innholdet som altfor realistisk. Den dannede eliten som den gang utgjorde den lesende del av befolkningen, fant boka rå og støtende. Innholdet representerte et brudd med de dannedes ønske om å bevare et nasjonalromantisk idealbilde av bondestanden. Nåtiden vil nok heller finne innholdet for idealisert i forhold til det vi i dag vet om forholdene på landsbygda i forrige århundre.
- Ortografien er tradisjonell
- Særnorske ord og uttrykk blir brukt i en viss utstrekning:
`skog (skov), lei (led), lage (lave), etc.'
- Bøyning (morfologi):
`heia (heden), legte (legede), tagg (tiggede), etc.'
- Etterstilt eiendomspronomen:
`Ingrid min, hesten din, gutten sin, den unge konen hans, osv.
- Dobbel bestemmelse:
`den seddelen, den gråten, den ene datteren, osv.'
- Adverbialt underledd til verbet foran objektet:
`Synnøve .... tog op låget, at få igen sin fulde helse, osv.'
- Gjentakelse av det personlige pronomenet:
`Jeg mener, du går fra viddet, jeg. Det var rigtigt leit, det'
Generelt kan sies at det naturlig nok er i den direkte talen norvagismene florerer.
Form og ide
- Motiv = Striden mellom godt og ondt
- Tema = Å konkretisere menneskets vanskelige livskamp
De to hovedpersonenes funksjon i forhold til det ovennevnte:
Synnøve er (liksom Kari i `Olav og Kari') et symbol på det gjennomført gode.
Man kan følgelig kalle henne for en symbolbærer.
Torbjørns hovedfunksjon er å få frem den konfliktsituasjonen vi alle går midt i, konflikten mellom det å vite hva som er det egentlig gode/rette og det å etterleve dette.
Han er derfor klart bokas temabærer.
Som et tillegg til det tematiske kan nevnes at Bjørnson generelt sett mente at menneskets farlige naturkrefter lar seg temme, humanisere og bli positivt skapende når de kommer inn under innflytelse av den store eros.
Motivet konkretiseres i kampen mellom (skjebne-) makter, vist med Torbjørns møte med Synnøve i kirken. `Kirken' er et ytre bilde på den kristne grunntanken som går gjennom hele verket.
Torbjørn ser seg i lyset fra Solbakken, der Synnøve står som en engel for ham, et bilde på den `guddommelige kjærlighet'.
Utfallet av den jordiske kjærlighetshistorien er en avspeiling av den himmelske (jfr. Platon).
En fullstendig klassisk oppsetning
- Kreftenes møte Kap. 1,2,3
- Kreftenes brytning Kap. 4,5,6
- Kreftenes forsoning Kap. 7,8,9
Kap.1:
- Hovedmotivet introduseres (4 første linjene)
- Symbolbæreren Synnøve og motiv/temabæreren Torbjørn møtes
Kap. 2:
- Møtet mellom Synnøve og Torbjørn i og ved kirken
- Eros har vakt lengselen i Torbjørn etter Synnøves renhet
- Torbjørn prøver å gjøre seg verdig til den
Kap. 3:
- Naturkreftene er ennå de sterkeste i Torbjørn
- De to vesensforskjellige grunnkreftene i ham er satt opp mot hverandre
Kap. 4:
- Skjebnen gjør seg gjeldende
- Forklaring på Aslaks onde skjebne.
Kap. 5:
- Den store konflikten mellom onde og gode krefter (knivdramaet på Nordhaug)
Kap. 6:
- Torbjørn føler at han har mistet retten til Synnøve
Han føler seg uverdig
- Men! Uavhengig av alt er hennes kjærlighet sterkere enn før, på tross av hans uverdighet
- Synnøves sang betegner stadfestelsen av denne kjærlighet
Kap. 7:
- Kampen mellom de to motstridende kreftene nærmer seg avgjørelsen
Kap. 8:
- Avgjørende møte ved kirken (jfr. kap. 2). Torbjørn er nå omvendt
Kap. 9:
- Denne `omvendelsen' understrekes
- Torbjørn er kommet til Solbakken
- I lyset der foregår løsningen og fullendelsen
Persongruppering
Fortellingen er et symbolsk ideverk, dvs. personsammensetningens ønskede funksjon er bestemt av et idemotiv (tema).
Torbjørn/Synnøve
- Motiv-(tema-)bærer/symbolbærer
- De står hele tiden i sentrum for handlingen og dermed vår oppmerksomhet
- Bak dem står mennesker med så bestemte karakterer og livsskjebner at oppmerksomheten styrkes ytterligere.
- Om Torbjørn kan sies at de to motsatte kreftene i ham har sine forutsetninger i den arv han har fatt fra sine foreldre.
Sæmund/Ingebjørg
- Det samme forholdet som T/S
- Sæmunds villskap/hardhet overgåes av en uforløst kjærlighetstrang og lengsel.
- Dette har ført ham til den milde Ingebjørg (lysbringeren/fredsstifteren)
Ingrid
- Datteren formidler forbindelsen med `solsiden'
Aslak
- Befinner seg på den motsatte ytterkant, tettest under fjellet
- Han søker å trekke Torbjørn over på sin mørke side.
Ekteparet på Solbakken
- "Trekanthistorie" som utdyper hovedmotivet.
- Karen Solbakken forteller om en prestesønn som har vært i samme stilling som Torbjørn.
- Karen prøvde å inspirere ham til å få skikk på seg selv, men kunne ikke oppnå dette ved å gi seg selv.
- Prestesønnen endte ulykkelig fordi han hadde nærmet seg Solbakken med urene motiver.
Folket på Nordhaug
- Også her finner vi en "trekanthistorie", men enda mer tragisk.
- Bruden har ikke fatt den hun skulle ha.
- Årsakene er sosial forskjell + taushet/innelukkethet.
- Marit Nordhaug og mannen er i ferd med å forlate landet.
- De representerer en mulig skjebne for hovedrolleinnehaverne dersom de ikke far hverandre.
Kort om beskrivelsen av menneskenes ytre
- Skildringen av personenes utseende i Bjørnsons bondefortellinger er sterkt stilisert og idyllifisert.
- Her er den ytre karakterisering et ledd i den indre, ansiktet er sjelens speil!
- Dvs. alle delers konsentrasjon om idemotivet (jfr. Platon)
Delene i helhetens tjeneste
- Natur-, landskaps- og miljøskildring.
- Bjørnson er overbevist om en forbindelse mellom natur og menneskelige karaktertrekk.
(Folket på Solbakken/folket på Granliden/Nordhaug)
- Nordhaug er en storgård med en toetasjes innestengt våning, som huser rike og stolte, men også lukkede, ensomme og ulykkelige mennesker.
- Terrenget får vi kun beskrevet når det er nødvendig for handlingsforløpet, f.eks. er kap. I preget av snø og vinter.
- I all Bjørnsons diktning er dette et symbol på det frosne, innestengte, tunge, uforløste.
|
