Litteraturen i Norge 1900 - 1940Tilrettelagt av OpenClass |
Videreutvikling vil neppe finne sted før tidligst i mars/april!
Da flere brukere av dette nettstedet har gitt signaler om at de gjerne vil delta i videreutviklingen, har jeg valgt å legge dette svært uferdige førsteutkastet ut på nettet. Så langt har jeg forsøkt å gi en oversikt over den historiske bakgrunnen og nyrealismen. Det er svært mye som gjenstår, f.eks.:
Diverse stoff om forfattere og sentrale verk
- Generasjonsskifte
Mer/bedre om nyrealismen
Mer/bedre om framveksten av arbeiderklassen
Lokallitteratur/folkelivsskildring
Den økende lesermassen
Kvinnefrigjøring i samfunn og litteratur
Barnelitteraturen
Nynorsk litteratur
Kunstdiktning/underholdningslitteratur
Oppgavesett
osv.
En sentral oppgave vil i utgangspunktet være å bestemme seg for hvorledes periodestoffet skal organiseres. Hvilke emner bør/må være med - i hvilken rekkefølge? Bør prosa og lyrikk behandles i to forskjellige kapitler/deler? Etter 1930 vil man måtte forholde seg til opphavsretten i større grad enn for tidligere litteratur. Hvor omfattende kan stoffmengden være uten at den blir for uoversiktlig for elevene?
Dette er altså en krevende periode å dekke!
Ta kontakt dersom du ønsker å bli med på dette prosjektet :)
Benytt kontaktskjemaet du finner nederst på denne siden.
Det hadde vært artig om mange var med på å utvikle nettstedet slik at det kunne bli en brukbar gratis kunnskapskilde for elevene.
|
Kort forord Historisk bakgrunn Nyrealismen |
|
|
Hva læreplanen sier:
Kort forord
Dette er en periode som domineres av en yrende litterær aktivitet. På grunn av det store antallet aktive forfattere er forfatterkommentarene stort sett begrenset til å dekke de primære kravene i læreplanen. Enkelte forfattere begynte sin litterære virksomhet i perioden 1850 til 1905, for eksempel Knut Hamsun, og jeg har valgt å dekke deres forfatterskap der.
Et mål med dette kapitlet er å få fram de store linjene i perioden. Dette vil dessverre måtte skje på en viss bekostning av forfatterportrettene, som derfor ikke kan bli fullt så detaljerte som man kanskje ville ønske.
Bidrag, rettelser og gode forslag mottas med stor takk! Nederst på siden er det lagt inn lenker til kontaktskjema
Kort, historisk oversikt over perioden 1900 - 1940
I vårt land skjøt ikke industrialiseringen skikkelig fart før etter århundreskiftet. Fram til unionsoppløsningen med Sverige i 1905 var befolkningen fortsatt i stor grad bosatt og sysselsatt på landsbygda. De første ti-årene av det nye århundret kom til å innebære store endringer. Allerede i 1920 arbeidet flere mennesker innen industri, byggevirksomhet og samferdsel enn i primærnæringene og på anlegg og i gruver slet mengder av omstreifende rallare. Bygging av veier, jernbanetraseer og telegraflinjer gjorde etter hvert kommunikasjon og reisevirksomhet vesentlig enklere, og førte i tillegg til økt bilbruk.
De gamle driftsformene i jordbruket var ikke lenger konkurransedyktige. Det fant sted en overgang fra arbeids- til kapitalintensiv drift. I praksis innebar dette en hardhendt rasjonalisering der landarbeidere ble erstattet av maskiner. Overgangen fra delvis sjølberging til salgsjordbruk krevde store investeringer i maskiner og husdyr. Investeringene ble ofte finansiert ved banklån. Disse lånene kunne være tunge å betjene, og i mange tilfelle endte det med konkurs og fraflytting. Kombinert med mindre behov for arbeidskraft på landsbygda økte også folketallet kraftig. Den overflødige arbeidskraften søkte derfor i stor grad til byene for å få arbeid, eller de utvandret. Amerika var drømmen for de fleste, og bare i løpet av de første tjue årene etter århundreskiftet emigrerte i underkant av 300000 nordmenn. Totalt utvandret rundt 850.000 nordmenn, det vil si i underkant av halve befolkningen. Det skal i dag bo flere mennesker av norsk opprinnelse i USA enn det bor nordmenn i Norge.
Sosialt og politisk fant det sted store endringer. De nye industrieierne overtok raskt makten fra embetsmennene og det gamle handelsaristokratiet. Kombinert med dette vokste industriarbeiderklassen vesentlig. Det norske samfunnet hadde ingen etablerte mekanismer til å styre og kontrollere de store endringene. Resultatet av dårlige lønns- og utrygge arbeidsforhold var stadige konflikter mellom arbeidsgivere og arbeidere. De nye fagforeningene organiserte arbeidstakerne i kampen for bedre arbeidsforhold, og etter hvert ble det vedtatt lover som i økende grad innførte regler for arbeidslivet i Norge. Den voksende makten til arbeidstakerorganisasjonene ser vi klart i den store oppslutningen disse fikk blant arbeiderne. På få år økte medlemstallet i Landsorganisasjonen (LO) til omlag 150000, noe som ga organisasjonen stor politisk innflytelse.
Den første verdenskrigen førte til voksende sosiale spenninger i Norge. Selv om vi klarte å holde oss nøytrale, ble den store handelsflåten vår hardt rammet av krigføringen. Halve flåten ble senket, og 2000 sjøfolk ble drept. Kraftig inflasjon skapte vanskelige forhold for arbeiderne, samtidig som kyniske spekulanter tjente formuer. Enda verre var det store mismotet verdenskrigen skapte. I tiden før krigen hadde de fleste god tro på fremtiden. Stadig nye teknologiske fremskritt ga folk flest håp om en jevn utvikling mot bedre samfunnsforhold. Krigen 1914 - 1918 viste imidlertid hvorledes den nye teknologien kunne brukes til å frembringe uante redsler og terror, og mange mistet troen på at menneskene ville kunne styre utviklingen i positiv retning.
Den russiske revolusjonen i 1917 førte til en ytterligere radikalisering av den norske arbeiderbevegelsen og det oppsto reell frykt i moderate og konservative kretser for at vi skulle kunne oppleve en tilsvarende revolusjon også her i landet. I Arbeiderpartiet førte denne spenningen til en splittelse i 1924. De mest radikale brøt ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Børskrakket i 1929 førte til en verdensomspennende depresjon med stor arbeidsledighet og nød. Norge ble også hardt rammet av krisen, noe som førte til en skjerpet klassekamp og økt oppslutning om arbeiderbevegelsen. De 'harde trettiåra' var preget av store arbeidskonflikter der kampmidlene 'lockout' og 'streik' ble flittig benyttet av arbeidsgivere og arbeidere.
Dette var dessverre også en periode som skapte grobunn for destruktive fascistiske og nazistiske bevegelser. Sosial uro, arbeidsledighet og bitterhet over behandlingen Tyskland fikk etter verdenskrigen, fikk svært mange tyskere til å slutte opp om det de trodde var mannen som skulle føre dem ut av elendigheten - Adolf Hitler. I Italia fikk fascistpartiet til Benito Mussolini makten, og sammen sørget de to diktatorene for at den fascistiske generalen Franco vant den blodige borgerkrigen i Spania. Her hjemme stiftet Vidkun Quisling partiet Nasjonal Samling (NS) i 1933, et parti som skulle få stor betydning i det okkuperte Norge noen år senere. Mot slutten av 1930-årene ble det stadig mer åpenlyst for folk at de sto på kanten av en ny verdensomspennende katastrofe.
I Sovjetunionen opplevde man også en kraftig dreining mot diktaturet. For folk på venstresiden innebar den russiske revolusjonen i 1917 starten på en positiv utvikling mot et samfunn der alle skulle ha de samme plikter, rettigheter og goder – det kommunistiske samfunn. Etter en intens maktkamp i 1920-årene samlet imidlertid Josef Stalin all makt i sine hender og innførte gradvis et kommunistisk diktatur. Utover på 1930-tallet gjennomførte Stalin en brutal utrenskning av alle han trodde kunne true makten. Den mest åpenlyse terroren fant sted da han satte i gang Moskvaprosessene i 1936. I serier av arrangerte rettsaker der resultatet var fastsatt på forhånd, anklaget Stalin mange av sine nære medarbeidere for forræderi, og dømte dem til døden. Sosialister og kommunister i vesten fulgte sjokkert med i det som skjedde i Moskva, og svært mange av dem brøt båndene de hadde knyttet til Sovjetunionen.
Tiårene fram mot 1940 var generelt sett preget av stor politisk og sosial uro. De dramatiske politiske begivenhetene satte sitt preg på folk, og mange av de aktive norske forfatterne lot litteraturen være talerør for deres eget personlige engasjement. Noen få eksempler på dette er Knut Hamsun, Rudolf Nilsen, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg.
Nyrealismen
Begrepet 'nyrealisme' brukes generelt sett om norsk prosadiktning de første 30-40 årene av 1900-tallet. Det at denne realismen betegnes som 'ny' innebærer at den har noe nytt og annerledes ved seg sammenliknet med realistisk diktning fra årene 1870 til 1890. I den tidligere realismen stod tendens, meninger og samfunnskritikk sentralt, og den blir ofte kalt kritisk realisme. Med utgangspunkt i Brandes krav til realistisk litteratur kan man litt forenklet si at 'gammelrealismen' hadde et klart litterært program. Nyrealistene hadde ikke et slikt program. Det sentrale temaet var i langt større grad forholdet mellom individet og samfunnet. Nyrealistene var mer opptatt av enkeltindividets moralske konflikter i forhold til ulike konkrete valgsituasjoner. For mange forfattere ble valgene mellom det gode og det onde i ulike livssituasjoner et overordnet tema. Som deler av dette hovedtemaet utgjør angst, samvittighetsnag og trang til å sone for det onde man har gjort, sentrale sider ved nyrealismen. Det sentrale var ikke å ta opp samfunnsproblemer til debatt, men heller å skildre enkeltmennesket i moralsk, eller etisk, konflikt med seg selv og de utfordringene samfunnet stilte. Sammenliknet med den kritiske realismen i 1870-årene, kan man følgelig kalle nyrealismen for etisk realisme. Det må understrekes at dette er en kraftig forenkling av virkeligheten. Du finner så absolutt moralsk-etiske problemstillinger i de eldre realistenes litteratur, ikke minst hos Lie og Garborg. Sterkt samfunnskritisk litteratur utgjør også en del av nyrealismen. To eksempler kan være 'Det svake kjønn' av Nini Roll Anker (1915) og ”Nr. 13” av Rudolf Nilsen (1925).
Generelt sett var den nyrealistiske litteraturen langt mer miljøskildrende, noe som innebar at den inneholdt omfattende skildringer av norsk folkeliv, natur og sosiale forhold. For å kunne gi 'sanne' skildringer av relevante problemstillinger var det en forutsetning at forfatterne kjente miljøet de skulle beskrive svært godt. Resultatet var at handlingen ofte ble lagt til forfatternes hjemplasser.
Den mest sentrale formelle endringen vi ser i denne periodens prosalitteratur sammenliknet med den forrige, nyromantikken, er overgangen fra første- til tredjepersonssynsvinkel. Førstepersonsfortellingen ('jeg') passer utmerket til beskrivelser av det individuelle sjelelivet. Det er derfor naturlig at den synsvinkelen gjerne var førstevalget for den nyromantiske sjelegranskeren. For nyrealistene, som var mer opptatt av samfunnsrelaterte moralspørsmål, ble en autoral tredjepersonssynsvinkel ('han', 'hun') mer naturlig. Man trekker seg da noe vekk fra enkeltindividet, og det blir lettere å skildre moralske konflikter slik de fortoner seg for ulike personer, samtidig som forfatteren har innsyn i, og kan skildre, enkeltpersonenes tanker og følelser.
Dersom man undres over at moralske problemstillinger stod så sentralt i de første tiårene av det nye århundret, bør man lese den korte historiske oversikten i kapitlet ovenfor på nytt. Samtiden var konfliktfylt og stilte enkeltindividet overfor mange sentrale valgsituasjoner som lett kunne ha direkte konsekvenser for en selv og ens nærmeste.
Noen eksempler kan muligens best illustrere mangfoldigheten i de etiske problemstillingene både forfattere og vanlige mennesker sto overfor.
Knut Hamsun var et produkt av det gamle jordbrukssamfunnet. Han så med stor uro på industrialiseringen av Norge, og han mente vi gav avkall på verdifulle tradisjoner ved å la gamle, delvis føydale normer bli erstattet av industrisamfunnets kapitalistiske ideologi. I bøkene 'Børn af tiden' og 'Segelfoss by' skildrer han hvorledes det gamle faller for det nye, og hvorledes denne prosessen påvirker folk i negativ retning. Som en kuriositet kan nevnes at Hamsun i 'Segelfoss by' også engasjerer seg i språkdebatten ved å hetse nynorsk på en ganske så direkte måte! I den noe senere romanen 'Markens grøde' møter vi Hamsuns lovsang til nybyggeren Isak Sellanrå, en idealisert representant for gamle bondeverdier som fra ingenting bygger seg opp til 'markgreve' og innehaver av en storgård uten å la seg friste til lettvinte, "moderne" snarveier. I brytningen mellom demokrati og nazisme valgte dessverre dikterkjempen feil side. Hamsun hadde alltid vært en stor beundrer av tysk kultur, noe som gjorde ham blind for de destruktive sidene ved Hitlers Tyskland. Dette førte naturlig nok til et anstrengt forhold mellom Hamsun og andre forfattere i samtiden. Dikteren Nordahl Grieg fant sitt ideologiske ankerfeste i Sovjetunionens kommunisme. Det var han ikke alene om å gjøre. Rudolf Nilsen var en av dem som brøt ut fra Arbeiderpartiet og var med på å danne Norges Kommunistiske Parti (NKP). Felles for begge disse lyrikerne var troen på at en kommunistisk revolusjon i Norge ville skape et samfunn der alle ville få det bra. Særlig Rudolf Nilsen lar denne drømmen skinne så klart gjennom i diktningen sin at man kan si han brukte diktningen som et våpen i kampen for en bedre tilværelse. Ta for eksempel en titt på diktene 'Revolusjonens røst' og 'Nr. 13'.
Arnulf Øverland hadde også radikale politiske sympatier på denne tiden, men det er kanskje spesielt gjennom angrepene på det han mente var dobbeltmoralen i kristen-Norge mange husker ham best. For kristenfolket representerte forfattere som Øverland alt det negative i den nye tiden, og Øverlands foredrag om 'Kristendommen – den tiende landeplage' førte til anmeldelse og rettsak. Et av de aller mest kjente diktene til Øverland, ”Du må ikke sove”, viser krystallklart dikterens holdning til den fascistiske/nazistiske utviklingen i Europa. Dette diktet er dessverre like aktuelt den dag i dag!
Olav Duun hadde dyp skepsis til falske verdier. Han var opptatt av det sammensatte i menneskesinnet og i spenningen mellom mennesker og grupper. I bok etter bok skildrer han menneskenes kamp med både ytre og indre makter som truer med å bryte ned menneskeverdet. Den historiske bakgrunnen har klart påvirket Duun sterkt. Han har fanget inn et totalbilde av livet slik det har framstått for ham i en tid med fascistisk oppmarsj i Tyskland, Italia og Spania og Stalins Moskvaprosesser i Sovjetsamveldet.
| 12.284.977 visitors |