Immanuel Kant
Opplysningstidens kjempe
(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)
Immanuel Kant ble født i 1724 i den østprøyssiske byen
Königsberg, der han bodde praktisk talt hele livet. Han kom fra et
strengt gudfryktig protestantisk hjem. Hans egen religiøse overbevisning
var en viktig bakgrunn for hans filosofi. Som for Berkeley var det viktig
for ham å redde grunnlaget for den kristne tro.
Kant ble professor i logikk og metafysikk ved universitetet i Königsberg
i 1770. Han underviste der mesteparten av livet. Han var dessuten svært
interessert i naturvitenskap og utga flere bøker om astronomi og
geofysikk.
Kants tre viktigste verker ble utgitt nokså sent. Kritikk
av den rene fornuft kom i 1781, fulgt av Kritikk av den
praktiske fornuft i 1788 og Kritikk av dømmekraften
i 1790. Kritikk av den rene fornuft er en av de viktigste
bøkene i hele filosofihistorien. Dessverre er den også en av
de vanskeligste å forstå. Kant beskrev den selv som tørr
og dunkel.
Kant var stort sett en utadvendt og vennlig mann, men mot slutten av livet
gikk det sterkt tilbake både med åndsevner og syn. Da han døde
80 år gammel, var han bare en skygge av seg selv. En av hans mest
siterte uttalelser står på gravstenen hans i Königsberg:
"To ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt
jo oftere og jo grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg
og den moralske lov inni meg."
Fagfilosof og geni
Det finnes to slags filosofer. Den ene er en person som forsøker
å finne sine egne svar på filosofiske spørsmål.
Den andre er en som er ekspert på filosofiens historie uten at han
eller hun nødvendigvis utarbeider en egen filosofi.
Kant var begge deler. Han var en glimrende lærer, kjent både
med rasjonalistiske tenkere som Descartes og Spinoza og med empirister som
Locke, Berkeley og Hume. I tillegg utviklet han sin egen filosofi inspirert
av det beste fra disse to tradisjonene.
Kants syntese
Det spørsmålet alle filosofene etter Descartes hadde vært
opptatt av, var hva vi kan vite om verdens grunnleggende egenskaper. Dette
problemfeltet kalles ofte "metafysikk". Det ble pekt på
to hovedmuligheter: Enten er verden nøyaktig slik vi sanser den,
eller så er den slik den fremtrer for vår fornuft.
Rasjonalistene mente grunnlaget for all menneskelig erkjennelse ligger i
bevisstheten. Empiristene mente all kunnskap om verden skriver seg fra sanseerfaring.
Hume hadde dessuten pekt på at det finnes klare grenser for hva sanseerfaringen
kan gi oss kunnskap om.
Kant mente begge til dels hadde rett samtidig som begge til dels tok feil.
Han mente rasjonalistene gikk for langt i sin tro på hva fornuften
kan bidra med, mens empiristene la for ensidig vekt på sanseerfaringen.
I utgangspunktet er Kant enig med Hume og empiristene i at all vår
kunnskap om verden begynner med sanseerfaring. Men - og her rekker han hånden
til rasjonalistene - også i vår fornuft ligger det avgjørende
forutsetninger som bestemmer hvordan vi oppfatter verden
rundt oss. Det finnes med andre ord visse betingelser i menneskesinnet som
er med på å bestemme vår oppfatning av verden.
Teksten fortsetter under reklamen!
Erkjennelsesteori
Tenk deg at du tar på deg et par briller med røde glass. Du
vil se nøyaktig det samme som før, bortsett fra at alt er
rødt. Dette skyldes at glassene setter en grense for hvordan du oppfatter
virkeligheten. Alt du ser, er en del av verden omkring deg, men hvordan
du ser det, er bestemt av brillene du har på deg. Du kan altså
ikke si at verden er rød selv om det er slik du oppfatter den.
Nettopp dette er det Kant mener når han sier at det finnes visse disposisjoner
i vår fornuft som bestemmer hvordan den virker. Disse disposisjonene
påvirker hvordan vi opplever verden. Vi har alle hele tiden på
oss fornuftens "briller", og de preger alle våre erfaringer.
Uansett hva vi ser, vil vi fremfor alt oppfatte det som fenomener i tid
og rom. Kant kalte "tid" og "rom"
våre to "anskuelsesformer". Og han understreket at de to
"formene" i vår egen bevissthet går forut for enhver
erfaring. Før vi erfarer noe, kan vi altså vite at vi kommer
til å oppfatte det som et fenomen i tid og rom. Vi er nemlig ikke
i stand til å ta av oss fornuftens "briller".
De fleste av oss tenker oss tid og rom som noe som eksisterer utenfor oss
selv. Men Kants poeng er at tid og rom er innebygde betingelser for at vi
skal kunne erfare noe som helst. Tid og rom er først og fremst egenskaper
ved vår forstand og ikke nødvendigvis egenskaper ved verden.
I tillegg til tid og rom beskriver Kant tolv forskjellige måter menneskeforstanden
bruker for å klassifisere og ordne våre sanseinntrykk. Disse
kaller han "forstandskategorier".
I motsetning til empiristene mente Kant at menneskets bevissthet ikke bare
er en passiv "tavle" som tar imot inntrykk utenfra. Bevisstheten
setter aktivt preg på hvordan vi oppfatter verden. Det vi ser, smaker,
hører, lukter og føler, avhenger ikke bare av hva som er utenfor
oss, men også av hva som er inni oss. Bevisstheten former våre
erfaringer.
Kant kalte dette "den kopernikanske vending" i erkjennelsesteorien.
Med det mente han at hans eget syn var akkurat like nytt og radikalt forskjellig
fra tidligere tankegang som Copernicus med sin teori hadde vÊrt da
han hevdet at jorden går i bane rundt sola.
Etter Kants mening hadde både rasjonalistene og empiristene til en
viss grad rett. Men rasjonalistene hadde nesten glemt erfaringens betydning,
og empiristene hadde lukket øynene for hvordan vår egen bevissthet
preger vår oppfatning av verden.
Kants syn på årsak og
virkning
Årsaksloven, som Hume mente vi ikke kunne erfare, er ifølge
Kant en del av menneskets forstand.
Hume hevdet at det bare er vanens makt som får oss til å se
årsakssammenhenger bak alle prosessene i naturen. Ifølge Hume
kunne vi ikke sanse at støtet fra den svarte biljardkulen var årsak
til at den hvite kulen begynte å bevege seg. Derfor kunne vi heller
ikke bevise at den svarte biljardkulen alltid ville sette den hvite i bevegelse.
Nettopp det Hume sier vi ikke kan bevise, betrakter Kant som en egenskap
ved menneskeforstanden. Årsaksloven gjelder alltid og unntaksløst
rett og slett fordi menneskets forstand oppfatter alt som skjer som tilfeller
av årsak og virkning.
"Tingen i seg selv"
Kant er enig med Hume i at vi ikke kan vite noe sikkert om hvordan tingene
er "i seg selv". Vi kan bare vite hvordan tingene er "for
meg" - eller for alle mennesker. Dette skillet som Kant trekker mellom
tingen i seg selv - das Ding an sich - og tingen slik
den virker for oss, er et av hans viktigste bidrag til filosofien.
Vi kan aldri få sikker viten om tingene "i seg selv". Vi
kan bare vite hvordan tingene "fremtrer" for oss. Til gjengjeld
kan vi forut for enhver erfaring si noe om hvordan tingene kommer til å
bli oppfattet av menneskets forstand.
Før du går hjemmefra om morgenen, kan du ikke vite hva du kommer
til å se eller oppleve i løpet av dagen. Men du kan vite at
det du ser og erfarer, vil bli oppfattet som hendelser i tid og rom. Du
kan dessuten være sikker på at årsaksloven gjelder, ganske
enkelt fordi du bærer den med deg som del av din bevissthet.
Dette innebærer at vi kunne hatt et annet slags sanseapparat. Da kunne
vi også hatt en annen tidsoppfatning og en annen opplevelse av rommet.
Vi kunne til og med vært skapt slik at vi ikke søkte etter
årsakene til det som skjer rundt oss.
Teksten fortsetter under reklamen!
Hva kan vi ha kunnskap om?
Kant mente det er klare grenser for hva vi kan vite noe om. Vi kan kanskje
si at det er forstandens "briller" som setter disse grensene.
Filosofene før Kant hadde diskutert de virkelig "store"
spørsmålene, for eksempel om mennesket har en udødelig
sjel, om det finnes en Gud, om naturen består av små, udelelige
partikler og om verdensrommet er endelig eller uendelig. Kant mente det
ikke var mulig for oss å få sikre svar på slike store
filosofiske spørsmål, fordi fornuften opererer utenfor grensene
for hva vi mennesker kan fatte. Samtidig ligger det i vår natur en
grunnleggende trang til å stille disse spørsmålene. Når
vi for eksempel spør om verdensrommet er endelig eller uendelig,
stiller vi spørsmål om en helhet vi selv er en liten del av.
Derfor kan vi aldri erkjenne denne helheten fullt ut.
Ifølge Kant er det to elementer som bidrar til vår kunnskap
om verden: sansning og erkjennelsesevner. Materialet for vår erkjennelse
kommer til oss gjennom sansene, men dette materialet må rette seg
etter egenskaper ved våre erkjennelsesevner.
Men når vi undrer oss over hvor verden kommer fra - og så drøfter
mulige svar - går fornuften på en måte på tomgang.
Den har ikke lenger noe sansemateriale å arbeide med, ingen erfaringer
som kan brukes. For vi har aldri erfart hele den store virkeligheten vi
selv er en del av.
Når det gjelder slike store spørsmål om virkelighetens
natur, viste Kant at det alltid vil finnes to uforenlige standpunkter som
er like sannsynlige eller usannsynlige, avhengig av hva fornuften legger
vekt på.
Det er akkurat like meningsfylt å si at verden må ha hatt en
begynnelse i tid som å si at den umulig kan ha hatt det. Fornuften
kan ikke begrunne at det ene er mer sannsynlig enn det andre. Vi kan påstå
at verden må ha eksistert bestandig, men kan noe eksistere uten at
det har vært en begynnelse? Straks vi inntar et standpunkt, tvinges
vi altså til å innta det motsatte.
Begge alternativene er like umulige. Og likevel må et av dem være
riktig og det andre galt.
Tro
En rasjonalist som Descartes hadde prøvd å bevise at det må
finnes en Gud, ganske enkelt fordi vi har en forestilling om et "fullkomment
vesen". Andre, som Aristoteles og Thomas Aquinas, hevdet at det må
finnes en Gud fordi verden må ha en første årsak.
Kant forkastet begge disse gudsbevisene. Verken fornuften eller erfaringen
gir noe sikkert grunnlag for å hevde at Gud eksisterer. For fornuften
er det akkurat like sannsynlig og usannsynlig at Gud finnes.
Men Kant ønsket samtidig å redde grunnlaget for den kristne
tro. Dette gjorde han ved å hevde at der både fornuften og erfaringen
kommer til kort, oppstår det et tomrom som kan fylles av religiøs
tro.
Kant mente det var nødvendig for menneskets moral å forutsette
at mennesket har en udødelig sjel, at Gud eksisterer og at mennesket
har fri vilje. Han gjør altså som Descartes. Først er
han veldig kritisk med hensyn til hva vi kan forstå. Deretter smugler
han Gud inn bakveien.
Men i motsetning til Descartes gjør Kant det helt klart at det ikke
er fornuften som har brakt ham til dette resultat, men troen. Selv omtalte
han troen på en udødelig sjel, Guds eksistens og menneskets
frie vilje som praktiske postulater.
Å "postulere" noe vil si å hevde noe som ikke kan
bevises. Med et praktisk postulat mente Kant noe som må
antas som sant av hensyn til "praksis", det vil si av hensyn til
menneskets moral. "Det er moralsk nødvendig å anta at
Gud finnes," sa han.
Etikk
Humes skepsis til hva fornuften og sansene kan fortelle oss, tvang Kant
til å tenke gjennom mange av livets viktigste spørsmål
på nytt. Det gjaldt ikke minst på moralens område.
Ifølge Hume var det verken fornuften eller erfaringene våre
som avgjorde forskjellen på rett og galt. Det var ganske enkelt følelsene
våre. For Kant var dette et altfor spinkelt grunnlag. Han hadde alltid
opplevd at det å skille mellom rett og galt var en oppgave for fornuften,
ikke for følelsene. Her var han enig med rasjonalistene, som hevdet
at evnen til å skille mellom rett og galt er nedlagt i menneskets
fornuft. Vi vet alle hva som er rett og galt, ikke fordi vi har lært
det, men fordi det er innebygd i fornuften. Ifølge Kant har alle
mennesker en "praktisk fornuft", det vil si en fornuftsevne som
setter oss i stand til å avgjøre hva som er rett og galt i
ethvert tilfelle.
Evnen til å skjelne mellom rett og galt er like medfødt som
alle de andre fornuftsevnene. Akkurat som vi alle har de samme forstandsformene,
for eksempel at vi oppfatter alt som årsaksbestemt, har vi alle også
tilgang til den samme universelle morallov.
Kant formulerer moralloven som et kategorisk imperativ.
At den er et imperativ, betyr at den er en befaling. At befalingen er kategorisk,
vil si at den gjelder ubetinget for alle i alle situasjoner.
Han formulerer det "kategoriske imperativ" på flere måter.
For det første sier han at "du skal aldri handle annerledes
enn slik at du samtidig kan ville at den regel du handler etter, skal kunne
bli en allmenn lov". Når du gjør noe, må du altså
forsikre deg om at du kan ville at alle andre skal gjøre det samme
hvis de kommer i en tilsvarende situasjon.
En annen formulering av det "kategoriske imperativ" lyder: "Du
skal alltid handle slik at du behandler menneskeheten både i din egen
person og i enhver annen person som et mål i seg selv, og aldri bare
som et middel."
Ifølge Kant er moralloven like unntaksløs og allmenngyldig
som årsaksloven. Den kan heller ikke bevises med fornuften, men den
er likevel absolutt og uforanderlig. Når Kant beskriver moralloven,
beskriver han også menneskets samvittighet. Vi kan ikke bevise det
samvittigheten forteller oss, men vi vet at det stemmer likevel.
Enkelte ganger er du kanskje snill og hjelpsom mot andre fordi det lønner
seg for deg selv. Det kunne for eksempel være en måte å
bli populær på. Men hvis du bare har slike motiver, handler
du ikke av respekt for moralloven. Kanskje handler du i overensstemmelse
med moralloven - og det er selvsagt ikke noe galt med dÈt - men for
at handlingen skal være moralsk, må den være et resultat
av selvovervinnelse. Bare når du handler utelukkende av plikt, kan
handlingen kalles moralsk god. Derfor kalles Kants etikk også pliktetikk.
Kant argumenterte for å opprette et "folkeforbund". I den
lille avhandlingen Til den evige fred skrev han at alle
land burde gå sammen i et "folkenes forbund" for å
sikre fredelig sameksistens mellom nasjonene. Han mente at menneskets "praktiske
fornuft" ville pålegge statene å tre ut av den lovløse
naturtilstanden som skaper krig, og inngå en kontrakt om å holde
fred. Selv om Kant innså at det ville ta tid å nå målet,
betraktet han det som vår plikt å arbeide for en verdensomspennende
og varig sikring av freden. Etter første verdenskrig, omlag 125 år
etter at Kants avhandling kom ut i 1795, ble "Folkeforbundet"
opprettet. Etter andre verdenskrig ble forbundet erstattet av De forente
nasjoner (FN).
oppdatert 05.04.21
Page visited
58564 times
Totalt:
|
