Skriv ut!

Opplysningstiden er en samlebetegnelse på visse politiske, filosofiske og sosiale strømninger i Frankrike, England og delvis Tyskland på 1700 -tallet. Kulturhistorisk følger opplysningstiden renessansen, og viderefører en del av dennes idéer og politiske og økonomiske tendenser. Najonalstatene er dannet rundt om i Europa, handelen blomstrer og teknologi og industri skyter fart, ikke minst på grunn av oppfinnelsen av dampmaskinen (James Watt, 1763). På det politiske plan finner man revolusjoner og uavhengighetserklæringer. De viktigste er den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) som markerte løsrivelsen fra kolonimakten England, og den franske revolusjon (1789), som kom som følge av nye idéer om "frihet, likhet og broderskap". den generelle tidsånden var preget av fremskritt og sterk optimisme med hensyn til menneskets frihet, muligheter og iboende verdighet, tuftet på renessansens naturrettstenkning.
På grunn av næringslivets utvikling i Europa (bl.a. den industrielle revolusjon) var det handelsborgerskapet som særlig økte i antall. Denne gruppen vokste så kraftig at borgerne etter hvert ble et litterært publikum av betydning. Erfaringsfilosofien og den klassiske diktningen knyttes først og fremst til denne gruppen.
Medlemmene av denne gruppen hadde en egen livsstil og tenkemåte. I skolen ønsket de flere praktiske fag f.eks. moderne språk, geografi og matematikk. I handelsborgerskapet oppsto tradisjonen med teselskap. I disse selskapene ble det diskutert politikk, kunst og litteratur. Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig i og med at mange flere deltok i kulturelle aktiviteter. Handelsborgerskapet ble en viktig gruppe i samfunnet, og det var de som ble publikum for Holbergs komedier.
Hele tiden var det troen på fornuften som rådet og dette var en forutsetning for klassisismen.

For ettertiden kan overgangen fra 1600-tallet til 1700-tallet fortone seg som et dramatisk brudd med overgang til et mer moderne samfunns- og kulturliv. Tanker om at kunnskap og lærdom ikke skulle være forbeholdt de få, begynte å dukke opp.
Vitenskapsmenn nøyde seg ikke lenger med de de kunne finne hos autoritetene, men ville selv trekke vitenskapelige konklusjoner gjennom erfaring og eksperimenter. Dette gjaldt ikke bare innen naturvitenkapene, men også innenfor litteratur, politikk og jus. Opprør mot autoriteter preget tiden på mange måter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og likeverd ble levende. Men dette virket også truende på mange fordi opprør mot autoriteter gjerne ble oppfattet som opprør mot staten, kirken og religionen.

Periodebakgrunn

1700-tallet omtales gjerne som opplysningstiden. Ordet opplysning går igjen i navnet på epoken på de fleste europeiske språk. Dette er altså et viktig stikkord for århundret. Man kan si at epoken spenner over tiden fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789. Omtrent samtidig med "the glorious revolution" gir Newton ut sin Principia (1687). Og disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse. Den franske revolusjonens slagord hundre år senere er jo frihet, likhet og brorskap.

Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651). I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.

Religøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister. Det å være ateist blir først mulig nå

På begynnelsen av århundret raser diskusjonen mellom les anciens og les modernes, som ender med at les modernes vinner. Opplysningsprosjektet kulminerer i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kommer ut mellom 1750 og 1772.

Borgerskapet vokser seg sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukker opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokser frem i regi av kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Stikkord er sosiale endringer og vitenskapelige fremgang. Det dannes akademier og selskap. Naturvitenskapen står mot kirken, fornuften står mot tradisjonen. Frem til cirka 1750 står fornuften for et optimistisk fremtidssyn. Mennesket blir myndig, kan man si.

Etter 1750 utgjør Rousseau en reaksjon mot opplysningsfilosofien. Rousseau setter følelser opp mot fornuften, felleskap mot egeninteresse, og vil tilbake til naturen. Både Rousseau og opplysningstenkerne ser mennesket som godt. Det som skiller dem er synet på det onde. Rousseau ser det onde som noe som er kommet inn med kulturen, opplysningstenkerne ser det onde som noe som skyldes uvitenhet. Rousseaus kritikk blir opptakten til romantikken. Rousseau-Kant, en tradisjon som ser filosofi som forsvar for religion og moral. Rousseau-Burke, en tradisjon som ser felleskapet på bekostning av individet. Opplysningstenkerne mener at mennesket blir ufritt, moralen har ingen plass. Kant derimot knytter moralen til fornuften for å redde menneskets frihet.

(Kilde: "Opplysningstiden" ved Anne Helness)

Opplysningsfilosofi

Opplysningsfilosofi er en samlebetegnelse på forskjellige filosofiske strømninger som uttrykker opplysningstidens generelle ånd. Den bredte seg fra sitt utgangspunkt i England videre til Frankrike og Tyskland. Dens røtter finnes i 1600-tallets vitenskapelige revolusjoner, og den er følgelig preget av empirisme og naturalisme. Trendsettende for opplysningstidens vitenskapsideal er Newtons "Matematiske prinsipper for naturfilosofien" fra 1687. Vekten legges på sanser og følelser, og forklaringer i den fysiske verden søkes uten henvisning til en personlig Gud. Dette må imidlertid ikke forstås som at Gud forsvinner helt fra forklaringene, men Gudsoppfatningen tar ny form: med Gud som universets arkitekt, altså såkalt deisme. Resultatet av den nyvunne friheten mennesket får i forhold til kirkemaktens dogmer, er en optimistisk tro på individets utviklingsmuligheter. Oppdragelse blir et viktig stikkord, og da spesielt i Frankrike. Et annet stikkord er, naturligvis, opplysning. Det opplyste menneske er et fritt menneske, det er ikke lenger slave av den mørke middelalders undertrykkelsesmekanismer. Troen på kunnskapens frigjørende krefter preger følgelig hele epoken.

Menneskesyn

I renessansen forsvant menneskets forhold til Gud fra filosofiens sentrum. Det nye vitenskapelige verdensbildet åpnet for at mennesket og dets forhold til naturen kom inn i stedet. Denne idéretningen kalles gjerne renessansehumanisme. Tanker fra før kristendommens tid, primært fra antikken, fikk en oppblomstring. Menneskets selvrealisering og dannelse ble på ny viktig, en fokus som blir enda sterkere i opplysningstiden. Mennesket får gradvis en fornyet selvforståelse, hvor individets frihet og rettigheter står i fokus. Locke henter frem Stoikernes idé om naturretten. Mennesket er født med visse naturlige rettigheter, hevder han, deriblandt retten til liv, frihet og eiendom. Hobbes´ tanke om mennesket som en ubeskrevet tavle (tabula rasa) er imidlertid minst like viktig. Opplysning, kunnskap, er nødvendig for at mennesket skal kunne realisere seg selv. Den franske encyklopedisten Condorcet bruker idéen i sitt verk "Historien om menneskeåndens fremskritt" (1794). Han påstår at likhet i rettigheter og muligheter er nødvendige for fremskrittet - veien mot fullkommengjørelsen av menneskeslekten.

Moral og samfunn

Lockes tanke om naturretten, medfødte rettigheter hos alle, får naturlig nok konsekvenser for tenkningen omkring samfunnsorden. Enhver samfunnsorganisasjon må ta hensyn til disse fundamentale rettighetene. Rettighetstenkningen ble bakgrunn for de krav som ble fremsatt i opplysningstidens uavhengighetserklæringer og revolusjonære slagord. Imidlertid får også den nye tanken om mennesket som et ubeskrevet blad betydning for moralforståelsen og dermed den politiske filosofi. Mennesket er først og fremst et sansende vesen, hevder de britiske empirister som Locke, Berkeley og Hume. All sin kunnskap har det fra sanseerfaringen. I sammenheng med dette perspektivet på erkjennelsen, står et emotivistisk (følelsesbasert) syn på menneskelig moral. Tidligere har moral alltid vært knyttet til fornuft. Nå hevder Hume at det er våre følelsesmessige disposisjoner som motiverer handling, og det er også ved hjelp av følelser som sympati og antipati at vi feller moralske dommer over andres handlinger. Likevel er det nok fornuft snarere enn følelser som preger opplysningstidens idéer. Nå da Guds orden ikke lenger er forbilde for organiseringen av samfunn og moral, oppstår kontraktstenkningen. Et samfunn må være basert på rimelige avtaler mellom frie individer med gjensidig respekt for hverandres rettigheter. Rettferdighet står sentralt, selv om begrunnelsene varierer. Individet skal, i samhandling med andre frie individer, gi sine egne lover. Det er det autonome (selvlovgivende) mennesket som står i fokus. Idealet om det selvlovgivende individ får sitt mest markante uttrykk hos Kant, som også gir det mest helhetlige bildet av hele epoken i sin omfattende filosofi.

Fornuft og følelser

Hvor Hume stiller spørsmålstegn ved fornuftstroen og vektlegger følelsenes rolle i moral og samfunnsdannelse, gjeninnfører Kant fonuften som ledsager i moralske spørsmål. Følelsene gir ikke noe sikkert fundament for moralen, hevder han, de er kun ustabile tilbøyeligheter. Men Hume hevder ikke å si noe om hvordan ting bør være, hans oppgave er kun å si noe om hvordan ting er. Selv om hans samfunnsteori har klare normative trekk, er Hume primært en talsmann for den deskriptive filosofi, også i moralfilosofiske spørsmål. En annen følelsenes talsmann, som derimot legger klare normative føringer på sitt menneskesyn, er den franske filosofen Rosseau. Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme. Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets følelser. Fra naturen er mennesket godt, og følelsene gir oss alle de retningslinjer vi behøver. Men samfunnet perverterer det følende mennesket, flokktenkningen ødelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot følelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgjør om det skal kunne bevare sin frihet i følelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, vært en nødvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen på menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rosseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har når det lever i pakt med sine følelser. Selv om de betoner fornuft og følelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstiden idéstrømninger.

Kvinnesyn

Troen på individets frihet og muligheter som preger hele opplysningstiden, medfører ikke uten videre noen likestillingstenkning omkring kjønnene. En av de få opplysningsfilosofene som sidestiller kvinner og menn, er Condorcet. Han hevder at fremskritt kun er mulig dersom også kvinner får de samme rettigheter og muligheter som menn. Man skulle anta at også Rosseau, som legger slik vekt på det naturlige mennesket og almennviljen, ville ha et tilsvarende syn på likestilling. Det har han imidlertid ikke, han mener at kvinnens av natur er radikalt forskjellig fra mannen. Blant annet er ikke kvinnen interessert i, ei heller har hun kapasitet til, de store tanker. Kant uttrykker, like pussig når en legger hans klokkertro på "menneskeheten i den enkelte" til grunn, noe av det samme. Kvinnen har ikke moralsk dømmekraft. Der mannen følger plikten - den eneste sanne moralske motivasjon - følger kvinnen sine følelser. Hun beveges av det skjønne og frastøtes av det stygge, og er i det hele tatt et estetisk, snarere enn et moralsk, vesen. Samtidig utvikler 1700-tallets ledende feminist, Mary Wollstonecraft, sine synspunkter på likestilling. Også hun i opplysningstidens ånd: fornuften skal kontrollere lidenskapene.
I "Niels Klims underjordiske reise" finner vi Holbergs innlegg i debatten om samtidens kvinnesyn.

Pietismen

Pietismen, som var 1700-tallets store religiøse vekkelse, var på noen områder et tilbakeskritt i opplysningstiden. Pietismen preget kulturlivet på mange måter. En viktig årsak til dette var at kongen ga pietismen en offisiell status. Han stengte blant annet teatret i København. Pietistene forlangte et personlig og inderlig gudsforhold, derfor måtte de gi av kall på all verdslig fornøyelse.

I Norge var det gjennom Hans Nielsen Hauge at pietismen fikk innflytelse på slutten av 1700-tallet. Hos salmedikterne under pietismen finner vi den samme argumentasjon for Guds allmakt som hos barokkdikterne, men bildebruken er mye enklere. Skrivestilen blir altså enklere og også mer elegant. Den danske presten Hans Rudolf Brorson er framfor noen pietismens salmedikter, mens Christian Braunmann Tullin er den norske representanten for denne stilen.
(kilde)

Litteraturen

Den dominerende stilretningen i perioden kalles klassisisme. Klassisismen bryter definitivt med barokkens sterke virkemidler, svulmende og billedrike stil. Det nye idealet for diktningen kan samles i stikkordene klarhet, orden og harmoni. Dette innebar i praksis en enklere og mindre følesesladet stil.
Klassisistene var særlig inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og brukte særlig Aritotels for å finne fram til regler for hvordan litteraturen burde skrives. På dette viset kom de fram til reglene for de tre enhetene i dramatisk diktning:

1. Enhet i handling. Stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie.
2. Enhet i tid. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn en dag.
3. Enhet i sted. Stykket skulle utspille seg på ett sted.

Ludvig Holberg (1684 - 1754)

Han ble født i Bergen i 1684, og var yngst av 12 søsken. Ludvig Holberg var sønn av en offiser som arbeidet seg opp fra bonde til oberstløytnant. Han døde da sønnen var to år, og gutten vokste opp hos slektninger av moren som tilhørte en framtredende Bergensfamilie. Han bodde også en stund hos en onkel i Gudbrandsdalen.

I 1702 reiste han til København for å bli opptatt ved universitetet. Årene som fulgte var preget av vanskelige økonomiske forhold. Han jobbet et år som huslærer hos presten på Voss. I 1704 tok han forberedende prøve i filosofi og avsluttende prøve i teologi. Etter noen måneder som huslærer i Bergen, solgte han alt han eide og reiste til Nederland. Han kom raskt tilbake og slo seg ned i Kristiansand, der han bløffet med sine språkkunnskaper og forarget halve byen ved å bevise at "fruentimmere" ikke er mennesker". Han kom i diskusjon med en hollender som også underviste i fransk. Begge påsto at den andre ikke kunne språket.

I 1706 reiste han til England og studerte historie ved Oxford. Han levde av å undervise i fransk og fløytespill. Det var under dette oppholdet at skrivekunsten våknet. Han reiste deretter tilbake til København, hvor han foreleste om "utenlandske rariteter". I 1708-09 reiste han til Tyskland som hovmester for en ung adelsmann. Sin fjerde utenlandsreise (1714-16) tok han til Frankrike, der han oppholdt seg ganske lenge. På denne turen gikk han også til fots gjennom Italia.

I 1717 var han tilbake i København hvor han ble utnevnt til professor og hadde plikt til å undervise i metafysikk - et fag han hatet. Han etablerte seg på universitetet og ble senere professor i latin. De siste årene han levde, forvaltet han universitetets eiendom og ble en rik godseier og fikk tittelen baron.

Ludvig Holberg var liten og puslete, og var plaget med svak helse hele livet. Størsteparten av sitt liv var han lutfattig, og han var en ensom mann uten gode venner. Mange har spurt seg hvordan en slik mann fra Bergen, kunne være på linje med samtidig europeisk åndsliv. Forklaringen på dette ligger sannsynligvis i de mange utenlandsreisene han gjorde i årene 1704-1715. På disse reisene studerte Ludvig hele tiden, og han fikk med seg det som rørte seg i det europeiske åndsliv i sin samtid.

Ludvig Holberg regnes som den første moderne dikter i Danmark-Norge. Han så at hans egen nasjon manglet litteratur på høyde med andre europeiske land på en rekke felt: drama, satire, historieskriving og filosofiske verker. Dermed laget han likegodt denne litteraturen selv.

Holbergs posisjon som forfatter kan ikke løsrives fra den tiden han levde i. den nye samfunnsklassen som vokste fram på 1700-tallet, borgerskapet, var en nødvendig forutsetning for Holbergs forfatterskap. Han tilhørte selv borgerskapet og det var de som ble hans publikum. Han ble talsmann for borgerskapets ideologi. Selv var han også en representant for den klassiske dannelsen, men han var motstander av dannelse for dannelsens egen skyld. Naturlighet, enkelhet, fornuft og måtehold er stikkord i Holbergs grunnsyn.

Holbergs interesse for historie, geografi og politikk henger sammen med hva han vurderte som viktig kunnskap. Logikk og disputeringsteknikk opplevde han som ufornuftige og overflødige aktiviteter på universitetet. Han var sterkt påvirket av naturretten, dvs. de naturlige rettsprinsipper som likhet for loven, retten til eiendom og frihet. Han mente naturretten også stod over den teologiske etikken og burde være grunnlag for alle lands lover.

Holbergs forfatterskap kan deles i tre hoveddeler:

Historiske og naturrettslige skrifter (1711-16, 1729-39)

Satirer og komedier (1719-29)

Moralfilosofiske verker (1741-54)


I 1716 skrev han "Introduction til naturens- og folkerettens kundskap". Dette var første gang at rettsfilosofiske problemer ble diskutert på dansk, uavhengig av teologien.

I 1719-20 skrev han sitt første dikteriske storverk: "Peder Paars"

DEN POETISKE RAPTUS 1722 - 1727

Vi vet ikke riktig når Holberg begynte å skrive komedier. Men omkring nyttår 1722 ble det lagt planer om å opprette et dansk teater. I september 1722 ble den nye scenen åpnet. Samme høst ble det oppført 5 komedier av Holberg, og våren 1723 hadde han 10 til liggende klare.

Holbergs komedieskriving varte bare en kort periode. I 1725 gikk teatret konkurs. Like etter brant København, og kongen som hadde kommet på tronen, Kristian 6., var dypt religiøs og ville ikke ha noe teater i byen (se: pietismen).

Holbergs forutsetninger for å skrive komedier i et land som ikke hadde noen tradisjon for dette, finner vi på flere områder. Han kjente de gamle latinske komediene, og han hadde sett Molieres komedier i Paris, og den italienske komdietradisjonen "Commedia dell’arte. Dette fikk han med seg på sin reise gjennom disse to landene.

Personene i Holbergs komedier er stort sett faste figurer, som vi også finner ellers i europeiske komedier. Tema for skuespillene er ofte forfengeligheten av ulike slag. Han brukte altså ting han hadde sett på sine reiser rundt omkring i Europa, men tilpasset dette slik at det passet til nordiske forhold. Mye har han lært av Moliere, men han brukte dette på sin egen måte. På mange områder står Holberg fullt på høyde med Moliere. Dette gjelder spesielt måten han gir liv til en person på og måten å forme morsomme replikker på.

Hovedpersonene kan lide av trang til prestisje, eller de kan ha et annet bilde av seg selv og verden enn omgivelsene har. Holberg vil holde virkeligheten opp for folk og la dem "se seg selv i speilet". Her ligger vel noe av hemmeligheten bak den suksess skuespillene til Holberg gjorde. Ved å overdrive en menneskelig svakhet hos hovedpersonene sine, og henge dem ut, fikk han tilskuerne til å kjenne igjen noen av sine egne svakheter. Mange av disse svakhetene er ikke mer fremmed for folk i dag enn de var for 250 år siden.

En av de mest kjente komediene til Holberg er Erasmus Montanus. Den ble skrevet i 1723, men ble ikke trykt før i en samling fra 1731 og ikke oppført før i 1747. Denne komedien spør: Hva er dannelsens mål og oppgave? Har lærdommen verdi i seg selv, eller er det menneskets forhold til kunnskapene det kommer an på? Det er ikke sannhetskjærlighet som driver Erasmus, det forfengeligheten eller hans rykte som lærd mann. Det som betyr noe for Erasmus Montanus er ikke om han har rett, men for enhver pris få rett.

I Erasmus Montanus blir det enkle bondesamfunnet satt opp imot de lærdes verden. Holberg skriver for borgerskapet, og personene i komediene er også borgere eller bønder.



HOLBERG OG DE TO ADELSMENNENE:

Mange av de komediene Holberg skrev ble godt mottatt av borgerskapet i København. Men Holberg måtte også tåle kritikk, særlig fra overklassen. Det fortelles en historie som viser dette. Historien viser også at Holberg kunne det med å treffe replikker.

Det fortelles at en dag Ludvig Holberg var ute og gikk tur, møtte han to adelsmenn på gata. De var forarget over hans komedier, og stillte seg opp foran ham. "Vi går ikke av veien for en narr" sa de. "Men jeg går gjerne av veien for to", svarte Holberg, lettet på hatten og passerte dem.

Mye av det Holberg ga ut var selvsensurert. Han kunne nemlig ikke kritisere hvem han ville. Men allikevel ligger det en skjult samfunnskritikk i mange av komediene hans. I Erasmus Montansus kan vi se en kritikk av universitetet i København, og hva samtiden mente var nyttig kunnskap. I "Jeppe på Berget", en annen av Holbergs kjente komedier, ligger det en skjult kritikk av samfunnsforholdene og adelens posisjon. Den danske kongen, Kristian 6., var sterkt påvirket av pietismen. Han stengte teatret i København, fordi pietistene mente at forlystelse var noe syndig.

I 1741 ga Holberg ut romanen "Niels Klims underjordiske reise". Denne boka var et angrep på pietistene, blant annet fordi de fikk teatret stengt. Det finnes knapt en mennesketype Holberg avskydde så hjertelig som pedanten (person som henger seg opp i småting). Holberg håner overtroen som fantes i hans samtid. Bare hos bøndene finner Holberg lite av pedanteri. Derfor blir ofte bøndene hos Holberg framstillt ganske positivt.

Det har av og til vært spekulert over om Holberg var radikal eller konservativ. Til det er det å si at det er misvisende å bruke slike betegnelser om en mann fra 1700-tallet. For ham var måtehold og fornuft rettesnorer for hvordan en skulle tenke og handle. Det opplyste eneveldet var for ham en ideel styreform.



Dikterne i "Det norske Selskap" kom til å føle seg spesielt forpliktet av den klassiske arv etter Holberg. Men også senere diktere har mottatt sterke inntrykk av hans verk. Mest iøyenfallende er sporene i Vinjes journalistikk og i Ibsens drama, spesielt i "Peer Gynt" og "De unges forbund". Foruten å være den første moderne dikter i Norge, fikk også Holberg mye å si for den diktningen som kom etter ham.

NOEN BØKER AV HOLBERG

SATIRER OG KOMEDIER

Peder Paars 1719-20

Den politiske kandestøper 1722

Den Vægelsindede 1722

Jean de France 1722

Jeppe på Bjerget 1722

Barselstuen 1723

Den stundesløse 1723

Erasmus Montanus 1723


MORALFILOSOFI OG ESSAY

Niels Klims underjordiske reise 1741

Moralske tanker 1744

Epistler 1748-54

Moralske fabler 1751


SELVBIOGRAFI

Levnetsbrev 1728,37,43

(kilde: http://www.overhalla.gs.nt.no/fagsider/norsk/holberg.htm)

Det Norske Selskap (1772 - 1807)

På midten av 1700-tallet ble de norske studentene i København en større og mer merkbare gruppe. De norske studentene følte en viss stolthet over å være norske. Denne gruppefølelsen og en felles litterær smak dannet grunnlaget for "Det Norske Selskap". Dette var en selskapsklubb, som møttes på madam Juels kaffehus, hvor det ble drukket punsj, sunget og lest høyt.

"Det norske selskap" ville føre Holbergs arv videre, og sto i strid med de danske studentene. Nordmennene var mye mer orientert mot engelsk litteratur enn hva danskene var. Den danske dikteren Johannes Ewald var representant for den følelsesladete og stemningsrike diktning som hentet impulser fra Tyskland. Han var svært beundret i Danmark, men ble rakket ned på av medlemmene i "Det norske selskap". Et av hovedmålene deres ble å bekjempe Ewalds diktning.

Mellom 20 og 120 mann var medlemmer i "Det norske selskap". Johan Nordahl Brun var en av stifterne, men reiste tidlig tilbake til Norge. "Det norske selskap" var opptatt av nye tanker som nasjonal frihet, folkestyre, sosial rettferdighet osv. Etterhvert ble de mer og mer radikale. Mot slutten av 1700-tallet ble det farlig å sympatisere med den franske revolusjon. Flere forfattere kom i vanskeligheter pga dette, noen av dem var medlemmer av "Det norske selskap". Flere av medlemmene i "Det norske selskap" kom senere til å spille en sentral rolle i politikk og kulturliv i Norge omkring 1814.
(kilde)

Johan Herman Wessel (1742–1785)

I 1770-årene møttes en gruppe norske studenter i København med jevne mellomrom. De drakk punsj, skrev og sang drikkeviser, laget vers og dyrket litteratur. Den største dikteren av dem var Johan Herman Wessel. Han ble født i Vestby i Akershus, der faren var prest. Han gikk på Christiania Kathedralskole og tok en svært god eksamen, siden klarte han også en forberedende universitetseksamen med godt resultat. Men så var det slutt på eksamener. Han ble boende i København som en slags evig student og livnærte seg som privatlærer og oversetter. I 1780 giftet han seg med en norsk dame. De fikk en sønn, men mye tyder på at Wessel ikke var noen god ektemann. Han oppholdt seg visst for mye på kafeer og vinhus. 43 år gammel døde han, som en fattig mann.

Kierlighed uden Strømper er en parodi på de store tragiske skuespillene. Personene snakker med store, høytidelige ord om dagligdagse ting. I en virkelig tragedie ender det dårlig, i Wessels skuespill tar for sikkerhets skyld alle personene på scenen livet av seg. "Smeden og bageren" og "Hundemordet" er muntre dikt som fremdeles blir lest, og fra det første stammer uttrykket "å rette baker for smed".
(kilde)

Johan Nordahl Brun (1745-1816)

Johan Nordahl Brun var sogneprest i Bergen. Han skrev Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, "For Norge, Kiempers Fødeland". Wergeland siterte ofte linjene "Saa vaagne vi vel op engang, og bryde Lænker, Baand og Tvang" fra denne sangen. I dag er det nok bergenssangen, "Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde", han er mest kjent for. Den best kjente salmen fra hans hånd er "Jesus lever, Graven brast". I litteraturhistorien har han fått plass fordi han skrev det første nasjonale skuespillet, "Einer Tambeskielver" (1772). Dette skuespillet vakte stor begeistring i Norge og ble oppført flere ganger. Brun hadde en bevisst holdning til skriftspråket sitt, han ville berike fellesspråket med ord med norsk opphav.
(kilde)