Platon
'Uvitenhet er roten til alt ondt'
(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)
Platons liv
Platon kom fra en aristokratisk familie i Athen. I ungdommen samtalte han mye med Sokrates, som han beundret voldsomt. Det er også først og fremst gjennom Platons verker at vi kjenner Sokrates' tanker. Platon hadde planer om å gå inn i politikken i Athen, men etter at Sokrates ble henrettet, slo han tanken fra seg.
Platon var 29 år da Sokrates døde, men vi vet ikke akkurat når han begynte å skrive sine mange dialoger med Sokrates i hovedrollen (de fleste av dialogene er bevart). Platon var sterkt påvirket av Sokrates, og det er først i Platons senere verker vi klarer å skille hans egne fra Sokrates' tanker.
Platon var rundt 50 da han grunnla sin skole sammen med matematikeren Theaitetos. Skolen fikk navnet Akademiet etter den greske sagnhelten Akademos. Platons mål med Akademiet var blant annet å sørge for at fremtidige ledere i Athen og andre bystater skulle få en god utdanning. Det ble undervist i fagene filosofi, astronomi, gymnastikk og matematikk - særlig geometri. Over Akademiets inngangsdør sto det følgende innskrift: "La ingen som er uvitende i geometri komme inn her". Blant hans elever var Aristoteles, som i likhet med Platon skulle bli en av historiens viktigste filosofer.
Platon dro som gammel mann til Syrakus på Sicilia for å prøve å gjøre filosof av den unge herskeren Dionysos 2. Men han vendte etter kort tid tilbake til Athen, der han døde 80 år gammel.
Evige sannheter
Platon var opptatt av forholdet mellom det som er evig og uforanderlig på den ene siden, og det som "flyter" på den annen. Sofistene og Sokrates hadde vendt oppmerksomheten vekk fra naturfilosofiske spørsmål og konsentrert seg om problemer knyttet til menneske og samfunn. De var opptatt av moral og sosiale idealer og dyder. De fleste sofistene mente at hva som er rett og galt ble oppfattet forskjellig fra bystat til bystat og fra en generasjon til den neste. Rett og galt var derfor noe "flytende". Dette kunne ikke Sokrates godta. Etter hans mening finnes det evige og absolutte regler for hva som er rett og galt. Ved å bruke vår fornuft kan vi alle finne fram til disse uforanderlige reglene, for menneskets fornuft er evig og uforanderlig.
Platon var opptatt både av hva som er evig og uforanderlig i naturen, og av hva som gjelder evig og uforanderlig for menneske og samfunn. Etter Platons mening måtte begge problemene forstås i lys av én overordnet "virkelighet", som er evig og uforanderlig.
Ideenes verden
Både Empedokles og Demokrit hadde pekt på at selv om alt vi ser i naturen, forandrer seg, må det likevel finnes "noe" som aldri forandres (de "fire elementene" eller "atomene"). Platon var for så vidt enig i dette, men ga et helt annet svar på spørsmålet om hva det uforanderlige er.
Han mente at alt vi kan sanse i naturen, "flyter". Det finnes derfor ingen uforgjengelige "grunnstoffer". Men selv om absolutt alt som tilhører "den materielle verden", er lagd av stoff som med tiden brytes ned, er hver eneste ting likevel lagd etter et tidløst "mønster" eller en "form", som er evig og uforanderlig.
Hvordan vet vi at alle hester er hester? Jo, fordi det finnes noe som alle hester har felles, noe som gjør at vi kan se at hver enkelt hest er en hest. Selvsagt forandrer den enkelte hesten seg. Den kan bli gammel og halt, og før eller siden vil den dø. Hestens "form" er derimot evig og alltid den samme.
For Platon er det evige og uforanderlige ikke noe fysisk "urstoff", slik Empedokles og Demokrit hevdet. Det evige og uforanderlige er åndelige og abstrakte mønstre som alle ting er formet etter.
Sett at en marsboer dalte ned fra verdensrommet og snublet inn i et bakeri der det lå 50 like pepperkakemenn på et brett. Han ville kanskje lure på hvordan det kunne ha seg at de var helt like. Selv om det skulle vise seg at ingen av kakene var fullstendig like, ville nok marsboeren etter å ha tenkt litt komme til at alle pepperkakemenn har noe felles: de må være lagd i samme form. Marsboeren blir nå grepet av en uimotståelig trang til å se denne formen. Han skjønner nemlig at selve formen må være uendelig mye mer fullkommen - og på en måte vakrere - enn disse grove kopiene.
Platon hevder at alle de likheter vi ser mellom ting, skyldes at tingene kommer fra den samme formen. Han var forundret over hvordan alle fenomenene i naturen kunne være så like hverandre, og han kom til at det måtte være fordi det finnes et begrenset antall former "bak" alt vi ser omkring oss. Platon kalte disse formene «ideer». Bak alle hester, griser og mennesker finnes "ideen hest", "ideen gris" og "ideen menneske". (På samme måte som et bakeri kan ha pepperkakemenn, pepperkakehester og pepperkakegriser. For et skikkelig bakeri har vanligvis mer enn én kakeform. Det er likevel nok med én form for hvert «slag» pepperkaker.)
Platon konkluderte med at det må finnes en virkelighet bak den verden vi sanser. Denne virkeligheten kalte han «ideenes verden». Her finnes de evige og uforanderlige "mønstrene" bak de forskjellige fenomenene vi støter på i naturen. Denne bemerkelsesverdige oppfatningen kaller vi Platons «idélære».
Teksten fortsetter under reklamen!
Sikker viten
Mente Platon virkelig at slike former faktisk eksisterte i en helt annen virkelighet? Antakelig mente han det ikke like bokstavelig hele livet, men i noen av dialogene er det nok slik han ønsker å bli forstått.
Platon mente at ikke noe av det som finnes i vår sanseverden, er varig. Vi vet selvsagt at hvert eneste menneske og hvert eneste dyr før eller senere kommer til å dø og gå i oppløsning. Selv en marmorblokk forandrer seg og brytes gradvis ned. Platons poeng er at vi ikke kan ha sikker viten om noe som stadig forandrer seg. Vi kan bare ha sikker viten om de ting vi kan forstå med fornuften.
Platon var opptatt av matematikk fordi matematiske forhold aldri forandrer seg. Derfor kan vi ha sikker viten om dem. Dramatikeren Sofokles, som levde på Platons tid, nevner i et av sine stykker et spill som likner på pentalfa-spillet.
Ved å bruke matematikk kan du finne en spillemåte som med 100 prosent sikkerhet fører deg til målet hver gang. Du kan starte hvor du vil på brettet. Bare du sørger for at hver ny kule «ender» der den forrige kulen «begynte», kommer løsningen av seg selv.
Platon mente fornuften var en mye bedre kilde til kunnskap enn sansene. Tenk deg at du finner en rund kongle ute i skogen. Kanskje sier du at du "synes" den ser helt rund ut, mens kameraten din påstår at den er litt flatklemt på den ene siden. Men dere kan ikke ha sikker viten om noe dere kan se med øynene. Derimot kan dere med full visshet si at vinkelsummen i en sirkel er 360 grader. Dere uttaler dere i så fall om en ideell sirkel, som kanskje ikke finnes i naturen, men som dere kan se klart for dere.
Med andre ord har vi bare unøyaktige forestillinger om ting vi oppfatter med sansene. Derimot kan vi ha sikker viten om ting vi fatter med fornuften. Vinkelsummen i en trekant vil til alle tider være 180 grader. På samme måte vil "ideen" hest fortsatt ha fire bein å gå på selv om alle hestene i vår sanseverden brakk beinet.
En udødelig sjel
Ifølge Platon er mennesket et todelt vesen, som har del både i sansenes forgjengelige verden og i ideenes uforgjengelige rike.
Vi har en kropp som "flyter". Den er uløselig knyttet til sanseverdenen og er underlagt den samme skjebne som alt annet i denne verden. Alle sansene våre er knyttet til kroppen og er derfor upålitelige. Men vi har også en udødelig «sjel», som tilhører fornuftens verden. Og siden sjelen ikke er materiell, kan den skue ideenes verden.
Platon mente videre at sjelen har eksistert i ideenes verden før den tok bolig i en kropp. Men straks sjelen våkner opp i en menneskekropp, har den glemt alle de fullkomne ideene. Når så mennesket oppdager de forskjellige formene i naturen, dukker det en vag erindring opp i sjelen. Mennesket ser en hest - men en ufullkommen hest. Synet er nok til å vekke til live et svakt minne om den fullkomne "hest", som sjelen en gang har sett i ideenes verden. Minnet vekker en lengsel i sjelen etter å vende tilbake til dens egentlige verden. Fra nå av oppleves både kroppen og resten av sanseverdenen som noe ufullkomment og uviktig. Sjelen lengter etter å bli befridd fra kroppens lenker.
Nå mente ikke Platon at alle mennesker lengter etter å frigjøre sin sjel på denne måten. Lengselen etter å frigjøre sjelen er filosofenes lengsel. Folk flest lever sitt liv i total uvitenhet om at den verden de ser rundt seg, bare inneholder etterlikninger fra en annen, fullkommen verden. Platon forteller en liknelse som viser dette. Den kalles huleliknelsen.
Veien opp fra hulen
Tenk deg at det bor noen mennesker i en underjordisk hule. De sitter med ryggen til huleåpningen og er bundet på hender og føtter, slik at de bare kan se inn mot huleveggen. Bak dem går det en høy mur, og bak muren går det noen menneskeliknende skikkelser, som holder forskjellige figurer opp over kanten på muren. Bak figurene brenner det et bål, som kaster flakkende skygger på huleveggen. Det eneste huleboerne kan se, er altså dette skyggeteatret. Og fordi de har sittet i den samme stillingen fra de ble født, tror de skyggene er det eneste som finnes.
Tenk deg nå at en av huleboerne greier å slite seg løs fra tauene. Hva tror du vil skje når han snur seg og ser figurene som holdes opp over murkanten? Først vil han bli blendet av det skarpe lyset. Han vil også bli forvirret av at figurene er så skarpe, siden han hittil bare har sett skyggebildene av dem. Hvis han klarer å klatre over muren og komme seg forbi bålet og ut i verden utenfor hulen, vil han bli enda mer blendet. Da vil han for første gang se farger og skarpe omriss. Han vil se virkelige dyr og blomster, som skyggene i hulen bare var dårlige etterlikninger av. Så ser han solen på himmelen og forstår at det er den som gir liv til blomstene og dyrene, på samme måte som bålet gjorde det mulig å se skyggebildene.
Etterpå går han tilbake til hulen og prøver å overbevise huleboerne om at skyggene på veggen bare er flakkende etterlikninger av virkelige ting. Men de tror ikke på ham. De peker mot huleveggen og sier at det de ser der, er alt som finnes. Til slutt tar de livet av ham.
Det Platon skildrer i huleliknelsen, er filosofens vei fra uklare forestillinger til de virkelige ideene bak alle naturlige ting. Platon hevder at alle naturfenomener bare er skygger av de evige formene eller ideene. Han tenker nok også på Sokrates - filosofen som "huleboerne" drepte fordi han pirket i deres fordommer og ville vise veien til sann innsikt.
Teksten fortsetter under reklamen!
Staten
Platons huleliknelse finner vi i dialogen «Staten». I denne dialogen gir Platon også et bilde av "idealstaten", eller det vi kaller en utopisk stat (en stat som ikke finnes). Platon mener staten bør styres av filosofene. Når han skal begrunne dette, tar han utgangspunkt i hvordan mennesket er bygd opp. Ifølge Platon består menneskekroppen av tre deler, nemlig hode, bryst og underliv. Til hver av delene svarer det en sjelsevne. Til hodet hører «fornuften», til brystet «viljen» og til underlivet «begjæret». Til hver av sjelsevnene hører det også et ideal eller en "dyd". Fornuften bør strebe etter visdom og viljen etter mot, mens begjæret bør tøyles slik at vi kan vise måtehold. Først når menneskets tre deler virker sammen som en enhet, får vi et harmonisk og rettskaffent menneske.
Nå tenker Platon seg en stat som er bygd opp på nøyaktig samme måte som det tredelte mennesket. På samme måte som kroppen har hode, bryst og underliv, har staten herskere, voktere og næringsdrivende, for eksempel bønder. Mens et sunt og harmonisk menneske viser balanse og måtehold, er en "rettferdig" stat preget av at hver og en kjenner sin plass i helheten.
Som overalt ellers i Platons filosofi er også hans politiske filosofi preget av rasjonalisme. For at en stat skal være god, må den styres av fornuften. Akkurat som hodet styrer kroppen, må filosofene styre samfunnet. Hvert ledd i staten er preget av de samme evner og dyder som de tilsvarende delene hos mennesket.
Platons idealstat kan minne om det gamle indiske kastevesenet, der hver og en har sin bestemte oppgave til beste for helheten. Fra gammelt av - også før Platons tid - har det indiske kastevesenet hatt en liknende tredeling mellom den styrende kasten (prestekasten), krigerkasten og de næringsdrivende kastene. I dag ville vi kanskje kalle Platons stat totalitær. Men det er verdt å merke seg at han mente kvinner kunne styre like godt som menn. Grunnen er at det nettopp er i kraft av sin fornuft at de herskende har rett til å styre. Han mente kvinner har nøyaktig de samme muligheter til å utvikle sin fornuft som menn, hvis de bare får den samme opplæring og slipper barnepass og husarbeid. I Platons idealstat er herskerne og vokterne fratatt retten til familie og privat eiendom. Oppdragelsen av barna er for viktig til at den kan overlates til den enkelte, og bør derfor være statens ansvar. (Platon var den første filosof som tok til orde for en offentlig utbygging av barnehager og heldagsskole.)
Etter å ha opplevd en rekke alvorlige, politiske skuffelser skrev Platon dialogen «Lovene». Her beskriver han en stat styrt av lover som den nest beste statsformen. Nå gjeninnfører han både privat eiendomsrett og rett til familieliv for de øverste lag. På denne måten blir kvinnenes frihet igjen innskrenket. Men han sier samtidig at en stat som ikke gir kvinnene utdanning og opplæring, er som et menneske som bare trener sin høyre arm.
oppdatert 02.11.2019
Page visited
57622 times
Totalt:
|
