© Jon K. Møller
Norsk Språkhistorie: Stikkord
INDO-EUROPEISK
Senter: Sørøst-Europa eller Vest-Asia.
Det språklige fellesskap opphører ca. 3000-2000 f.kr.
Utpreget bøyningsspråk (syntetisk).
eks.:
8 kasus Nominativ-genitiv-dativ-akkusativ-vokativ (tiltaleform)ablativ (frastedsbestemmelse)-lokativ (påstedsbestemmelse)- instrumentalis (middel).
Forholdsvis fri ordstilling.
Det felles indo-europeiske språket utviklet seg i ulike retninger etter hvert som folkegrupper flyttet fra hverandre. Dette førte etterhvert til at det utviklet seg et større antall forskjellige språk, som alle stammer fra det samme 'ur-språket'.
Her er en oversikt over de viktigste 'medlemmene' av den indo-europeiske språkfamilien:
GERMANSK
UR-GERMANSK
Fellesspråk for germanerne. Nord for Main - øst for Rhinen - Vest for Weichsel:
Merk spesielt den germanske lydforskyvning:
Stemte plosiver > Ustemte plosiver
Ustemte plosiver > Ustemte frikativer
Trykkaksenten festet seg til første stavelse
Ca. år 0 delte germansk seg i tre deler :
Øst-/vest- og nord-germansk.
Øst-germ. = Gotisk
Vest = Tysk,Eng.,Frisisk,etc
Nord = Norsk,dansk,svensk,færøy.,islandsk.
Trykket festet seg på første stavelse
0 - 200 e.kr.
En overgangsperiode. Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.
200 - 500 e.kr.
Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til a-omlyd de første tendenser til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske språkområdet.
eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc
500 - 700 e.kr.
Yngre ur-nordisk periode.
Synkopetida. Voldsomme endringer i språket.
Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjer.
Stadig overgang mot et mer analyttisk språk.
4 av de tidligere 8 kasusene forsvinner i denne perioden.
Synkope:
Alle trykklette, korte, unasalerte vokaler faller bort.
Eks.:
halaib(w)an > hleifr (> leiv) brød
A-omlyd:
I og U ble-trukket ett hakk ned mot A. Jfr. vokaltrekanten.
Eks.:
*hulta > holt
U-omlyd:
A ble trukket ett hakk opp mot U. Jfr.vokaltrekanten.
Eks.:
*landu > lond
U-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norrøne tekster, tenk da i første omgang på u-omlyd.
I-omlyd:
Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot /i/ (/j/).
Eks.:
*gastir > gestr, *domjan > døma, *fotir > føtr, etc.
Merk spes. moderne tysk:
2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ i urgermansk. Dette førte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag.
Eks.:
Ich spreche, du sprichst, er spricht.
Brytning:
Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble påvirket av etterfølgende trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis 'ja' eller 'jo/io' (a-brytning/u-brytning)
Eks.:
Meluk > mjòlk > mjølk progressiv i-omlyd)
Berun > bjòrn > bjørn "
Eka > jak > jeg "
osv.
Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden. (Konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av gramm., etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her.
NORRØNT finner du her, eller som egen lenke under språk!
MELLOM-NORSK
Perioden fra gammelnorsk/norrønt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes primært av en kraftig brytning mellom norrøne skriftformer og et nytt, endret talemål. Omkring 1500 hadde talemålet stort sett kommet fram til det vi har i dag.
Noen av de viktigste endringene er
1. P T K > B D G i sør/sørvest
2. Monoftongering i Østnorsk
3. Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
4. Bøyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
5. Mengder av lånord fra svensk/dansk og lavtysk
Årsaker til at det norrøne skrift og kulturspråket raskt ble revet ned:
1. Den politiske utviklingen 1319 union med Sverige 1380 union med Danmark Makten sentrert omkring kongen. Norge svakeste part i unionene.
2. Liten samfunnsinteresse blant folk.
3. Ingen diktning eller annet kulturliv som kunne holde liv i språket
4. Svartedauden
DET NORSKE SKRIFTSPRÅKET GIKK UNDER - DANSK TRENGTE INN OG SLO ROT
DEN DANSKE PERIODEN / NYNORSK
Begrepet "ny-norsk" brukes på minst to måter:
1. Nynorsk som betegnelse på en av våre to offisielle målformer
2. Betegnelse på den form av norsk språk som kommer etter gammel norsk og mellomnorsk.
Litteratur:
1. Absalon Pedersson Beyer
2. Peder Clausson Friis
3. Oslo-humanistene
Språkformen i den nye litteraturen som vokser fram i løpet av 1500-tallet
viser ikke noe slektskap med språkformen i den gamle norske litteraturen.
Endel av 1400-tallslitteraturen er i ren norsk form.
På 1500-tallet var det dansk son først og fremst preget nordmenns språk.
Fire faktorer son bestemte mønsteret for skriftspråket i Norge:
1. Det danske skriftspråket med reformasjon og bibeloversettelser.
2. Det faktum at det danske skriftspråket var svært lite fast normert førte til at dansk talespråk ble en mønstergivende faktor.
3. Norsk talespråk, dvs. norske dialekter spilte en rolle for skriften
4. Den norske skrifttradisjonen hadde en viss betydning så lenge den levde.
Talemålet hos de høieste stender i Norge har i dette tidsrom i det alt
vesentligste vært norsk, dvs. hver mann har i hovedsak talt sin dialekt.
KONSOLIDERINGSTIDA 1620-1720
Fortsatt spiller den store variasjonsrikdommen i dansk en stor rolle
Dorothea Engelbrektsdatter:
- Grammatikk/syntaks = dansk
- Ordforråd = Mye norsk
Petter Dass som ovenfor!
Konklusjon på perioden:
- Svært danskdominert, men dog med mange norvagismer
FRA LUDVIG HOLBERG TIL 1814
Holberg:
"mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
(jfr. Knud Knudsen senere)
G.F. Lundh:
Den første som tenkte og foreslo at Norge kunne skille lag med Danmark i målvegen.
Kalles derfor "måltankens far".
Talemålet på slutten av 1700-tallet:
1. "Høytidsmål" med bokmålet son grunnlag - dvs. danskdominert
2. "Dagligtale" som trolig var en mellomting mellom dialekt og skriftform skiftende etter situasjonen.
3. Vanlig talespråk - dvs. ren dialekt.
1814 TIL 1830
Svært få hadde noen følelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftspråk. For de fleste var idealet å skrive så godt dansk son mulig.
Det kom stadig flere norvagismer inn i språket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn (danskene fryktet særlig dreining mot svensk) og mellom nordmennene selv. Den striden som i disse årene allikevel skapte nest røre, var striden om navnet på språket. Skulle det hete dansk eller norsk ?
SPRÅKHISTORIE 1814 - 1830
UTGANGSPUNKTET I 1814
TALEMÅLET:
1.
GRUNNET PA BOKMÅLET (DANSKEN).
BRUKT AV EMBETSMENN VED FORMELLE ANLEDNINGER
2.
BLANDING AV BOKMÅL OG NORSK TALEMÅL (GEOGRAFISK BET.)
BRUKT AV HØYERE SOSIALE SKIKT ALT ETTER ANLEDNING.
"DANNET DAGLIGTALE"
3.
REN DIALEKT - BRUKT AV FLERTALLET
SKRIFTSPRÅKET:
HELST SÅ RENT DANSK SOM MULIG.
MAN BLE ADVART MOT BRUK AV PROVINSIALISMER (NORSKE ORD OG VENDINGER)
KONKLUSJON: STOR FORSKJELL MELLOM SKRIFT OG TALE
De politiske forholdene etter 1814 forårsaket en dyp skepsis mot enhver endring av språket i retning av svensk.
Dette førte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep på folk som forsøkte å trekke inn norvagismer.
I "FJELDEVENTYRET" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke Gudbrandsdalsmål. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette førte til målstrid mellom nordmenn og dansker.
Fram mot 1830 dreide den nasjonale språkstriden seg primært om hva navnet på
språket i Norge skulle være.
Tidligere hadde svært få tatt anstøt av at språket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalfølelsen etter 1814 førte imidlertid til et behov
for et eget, nasjonalt språk.
"Har et folk opphørt å være selvstendig, så bør det også oppgi sitt språk" ("Reden an die Deutsche Nation", Fichte)
OPPSUMMERING AV SPRÅKSTRIDEN 1814 - 1830:
1.
En strid om hva språket skulle kalles, ikke så mye om hvordan det skulle brukes.
2.
Forsinket debatten om selve språket.
Den blusser for alvor opp i 30-årene.
3.
Resulterte i at også dansk/norsk skriftmål og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk må1.
SPRÅKHISTORIEN ETTER 1830
KORT KONSENTRAT:
VI FÅR EN DREINING AV MÅLSTRIDEN FRA Å VÆRE EN STRID OM SPRAKETS NAVN TIL Å BLI EN STRID OM SPRÅKETS INNHOLD.
VI FÅR TO ULIKE SKRIFTSPRÅK I LANDET, DANSK-NORSK OG LANDSMÅL.
STRIDEN MELLOM DISSE OM HVILKET SOM SKAL BLI NORSK SKRIFTMÅL, RASER FRAM TIL I DAG.
1830/40-ARENE
"Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid. Sist i perioden begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie." (Vinje)
VESENTLIGE NAVN I DEBATTEN:
HIELM / P.A MUNCH / WERGELAND / DAA
HIELM:
Mannen bak tanken om et norsk skriftspråk bygd på bymål.
Man må betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig Kjøpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden lan fuldkomnere Bondesprog".
Hielm anså ikke bymålene for å være dialekter på linje med talemålet i landdistriktene.
Denne holdningen hadde også Aasen.
Hielm ville bygge norsk skriftspråk på bymålet.
Aasen hadde derimot landdistriktenes målføre som utgangspunkt for sitt norske skriftspråk.
HIELM = NORMERINGSFORSLAG NR 1
P.A. MUNCH:
Folket skulle læres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk).
Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nærmest, tjene
som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftspråk.
P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den første som bidro
med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmål grunnlagt på norsk.
P.A MUNCH = NORMERINGSFORSLAG NR. 2 (Etymologisk tilnærmingsmetode)
WERGELAND:
Mannen bak tanken om en fornorskning av det danske skriftspråket. Henrik Wergeland ville gradvis fornorske språket ved kontinuerlig å tilføre det særnorske ord, uttrykk og syntaks.. På det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftspråk "før Aarhudredet nedrødmer".
Wergeland grunngav tre hovedårsaker for hvorfor man burde arbeide for et
selvstendig norsk skriftspråk
1. NASJONALISME (Et fritt folk måtte ha et selvstendig språk)
2. SPRAK/STIL (Mer naturlig for folk å uttrykke seg på eget språk)
3. DEMOKRATI (Lettere for folk flest å lære å lese og skrive norsk)
WERGELAND = NORMERINGSFORSLAG NR. 3
DAA:
Som Wergeland ønsket Daa en gradvis fornorskning.
Han skiller seg fra Wergeland ved å ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkemålet. Således kan Daa i større grad enn Wergeland betraktes som en forløper for Knud Knudsen.
Daa hadde to hovedtanker som basis:
1. FORNORSKNING av abstrakte begrep
2. ORTOFONI (Få rettskrivningen i samsvar med uttalen)
DAA =NORMERINGSFORSLAG NR. 4
FORNORSKNING AV LITTERATUREN:
"NORSKE SAGN" (Faye-1833) inneholdt mange særnorske språkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svært lite folkelig.
ASBJØRNSEN OG MOE utga sin første samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye å si for norsk språk.
Ortografi og bøyning = Danskdominert
Ordtilfang = I stor grad særnorsk (vanligvis dansk skrivemåte) Rene norske ord framsto i norsk form
Syntaks = I stor grad særnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av
eiendomspronomenet)
FOLKEVISENE = Beholdt i stor grad sin opprinnelige form (dialekt noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk.
Første del av perioden domineres av en generell prinsippdebatt.
Den andre delen preges av dokumentasjon - Folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc.
I den aller siste delen av perioden er Aasen i gang med sitt arbeid.
De neste 50 årene bringer praktiske resultater ut av teoriene.
Ca. 1850 - 1900
IVAR AASEN
Født på Sunnmøre i 1813 (dvs. vestnorsk preg over hans landsmål)
Må1 : Et "nytt" norsk må1 basert på fellestrekk ved samtlige norske målføre. Der det manglet samsvar mellom dialektene, skulle gammelnorsk tjene som grunnlag for nye former.
Avvek fra P.A. Munch ved ikke å søke den "mest opprinnelige" dialekt som basis for landsmålet. For å virke naturlig på flest mulig nordmenn burde det nye språket bygge på de mest utbredte ord og former i norske målføre. Dette førte til behov for et utstrakt innsamlingsarbeid, noe som Aasen utførte i løpet av en fireårsperiode (fra 1842).
Han unngikk de større byene, da han feilaktig gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk.
De norske bydialektene er således ikke særlig representert i det innsamlede materialet, som skulle danne grunnlaget for et nytt, norsk språk.
Selv om Norge anno 1850 var et utpreget "u-land" med størstedelen av befolkningen på landsbygda, bidro Aasens holdning til bymålene til å skape et språk som virket fremmed på de fleste byfolk.
Innsamlingsarbeidet resulterte i:
"Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848)
"Ordbog over det norske Folkesprog" (1850)
P.A. Munch var begeistret, men etterlyste en strengere etymologisk skrivemåte.
"Prøver of Landsmaalet i Norge" (1853)
Aasen viser her hvilken normalform han har tenkt seg.
Han er nå noe mer gammeldags enn i 48-50 (P.A. Munchs innflydelse!?)
I "Fridtjofs Saga" (1858) når Aasen høydepunktet mht. etymologisering. Etter dette innførte han nyere former i svært mange tilfelle.
Dette skyldes trolig "Ny Hungrvekja" (1858) av Jan Prahl. Språket i denne boka bygde på en så vidtgående etymologisering at en måtte ha god kjennskap til gammelnorsk for i det hele tatt å ha noe utbytte av den.
Med "Prøver of Landsmaalet i Norge" kan man slå fast at grunnlaget for landsmålet i Norge var lagt.
KNUD KNUDSEN
Født i 1812 ved Tvedestrand
Mål:
1. Å danne et norsk språk bygget på "den dannede dagligtale"
2. Ortofoni
3. Purisme
Han angrep Aasen for ikke å ha tatt hensyn til at bymålene og de sydøstnorske målførene også var ekte norske dialekter.
FORLØPIG OPPSUMMERING:
Alle de nevnte målstreverne hadde som felles mål å skape et norsk språk. Målet var likt, men veien fram varierte.
Svært kortfattet kan man si at Wergeland/Knudsen la grunnlaget for den
gradvise utviklingen fra "dannet dagligtale" til et norsk riks-/bokmål.
Aasen (påvirket av P.A. Munch) utførte et grunnarbeid som førte fram til Landsmål/nynorsk.
P.A. Munch hadde som datidens store kapasitet på språkspørsmål, en stor
innflytelse på utviklingen.
Han mente at nordboerne hadde innvandret nordfra, og at det rent nordiske følgelig var best bevart i Norge (og i Nord-Sverige).
Som et bevis for denne teori var det viktig for Munch å vise til at norrønt må1 (det opprinnelige) fortsatt mer eller mindre ble holdt i hevd i norske dialekter.
Han påvirket språkutviklingen i Norge på to måter
1. Han motarbeidet aktivt Wergelands og Knud Knudsens fornorskningstanke.
2. Han gjordet I. Aasens landsmål mer gammeldags (norrønt) enn Aasen trolig selv ønsket.
P.A. Munch ville benytte en historisk-etymologisk metode ved dannelsen av det nye norske språk.
I. Aasen derimot stod for en empirisk-realistisk behandling av dialektene
Mht 1850-årenes ulike språksyn er det mulig å sette opp 4 hovedgrupper:
1.
De konservative:
Ville holde på det opprinnelige fellesspråket.
Var ikke interessert i en planmessig fornorskning
P.A. Munch er den naturlige leder.
2.
De moderate:
Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
Det måtte imidlertid ikke forekomme brudd på tradisjonen som kunne støte ‘den gode smag’
3.
De radikale:
Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker)
Så også en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet
Knud Knudsen er her den naturlige leder.
4.
De ultra-nasjonalistiske:
Norsk språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer
Ivar Aasen er leder.
SPRÅKPOLITIKK
Målstriden kommer for alvor inn i norsk politikk i 1870-80 årene.
Det følgende er et konsentrat av de viktigste forholdene og vedtakene:
1874
Ole Anton Quam foreslo at landsmål og gammelnorsk skulle inn som
fag ved lærerskolene.
Debatten gjorde det klart at landsmålssak var lik venstresak og dansk det samme som
norsk høyresak.
Resultat : Forslaget forkastet med 77 stemmer mot 31.
1884
Venstre vant den avgjørende politiske seier
Jamstillingsvedtaket "Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Boksprog."
Vedtatt 12. mai 1885 med 73 venstrestemmer mot 31 høyrestemmer
Stortingsvalg med kraftig framgang for Høyre
Forslaget om "Målparagrafen" (se under) ble avvist i 1889
1891
Stortingsvalg med framgang for Venstre og tilbakegang for Høyre.
I 1892 kom saken om “Målparagrafen” opp igjen - og ble vedtatt
Målparagrafen:
"Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog. Skolestyret bestemmer, om Skolens Lese- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket of disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lære at læse begge Maal."
Med målparagrafen i 1892 ble det skapt en virkelig likestilling
mellom språkene (i folkeskolen).
1896
Tilsvarende likestilling ble innført også i den høiere skolen
MIDLANDSNORMALEN
Bl.a. Garborg deltok aktivt i arbeidet med å utarbeide alternative rettskrivningsregler til Aasenformene. Resultatet, Midlandsnormalen, ble godkjent av departementet som sideform. Midlandsmålet bygger hovedsaklig på "folkevise-distriktene" i Telemark og Setesdal. Karakteristisk for midlandsmålet er "den norske treklangen" (a - i - u) Se norrøn "treklang".
I nynorsk ordliste vil du finne innvirkning av midlandsnormalen i perf. partisipp av sterke verb. F.eks. "Vere - var - vore (vori)"
1898
Redegjørelse til departementet fra Moe, Aars og Hofgaard.
Utgjorde grunnlaget for 1907-reformen.
Hovedsyn :
1.
Skillet mellom skriftspråk og norsk uttale skal jevnes ut. Normeringen av skriftspråket skal hvile på norsk grunnlag.
2.
Skolen skal gå foran i reformarbeidet.
Departementet hadde bedt om redegjørelsen delvis for å få redusert det store og forvirrende antall valgfrie former.
Redegjørelsen vakte stor strid.
Unionsoppløsningen i 1905 ga arbeidet for landsmålet et solid puff framover. Alt som kunne styrke nasjonalfølelsen ble framhevet.
Redegjørelsen fra 1898 fikk sitt gjennomslag i form av 1907 rettskrivningen (se under).
1900-
1901
Ny norm for landsmålet - kalt 1901 reformen..
På flere punkter en tilnærming til riksmålet.
Øket bruk av monoftonger / fjerning av store forbokstaver i subst. og flertallsformene av verb
Se for øvrig "Midlandsnormalen ovenfor
1907
Rettskrivningsreformen gjaldt kun riksmål
b/d/g ble erstattet av p/t/k
Substantiv og verb fikk norske bøyningsformer
Prinsipp : Skriftspråket skal bygge på norsk tale.
Således betød reformen et langt skritt mot landsmålet. Dette er i samsvar med tanken om at de to skriftspråk beveget seg mot et felles må1, dvs. at en sammensmeltning ville bli resultatet (samnorsktanken).
1917
Rettskrivningsreform både for riksmål og landsmål
Ønske: Mer konsekvens og fasthet.
Riksmål:
Fikk dobbeltkonsonant etter kort vokal.
I stor grad utskiftning av "æ" til "e".
Diftonger innført i navn på nasjonale planter og dyr
Obligatorisk -a endelse i hunkjønn, best.f. entall.
Landsmål:
Mindre forandringer.
Viktigst : -a endelsen (se riksmål over) ble også tillatt i landsmål (ved siden av -i).
e-infinitiv og kløyvd infinitiv ble tillatt.
Refleksivformen -s.(for -st) ble tillatt
Generelt:
å/Å erstattet tidligere aa/AA, bl.a. som infinitivsmerke.
Rettskrivningsreformen førte til større valgfrihet enn tidligere.
Den vakte større strid enn 1907-reformen, særlig blant riksmålsfolk. Årsaken var en frykt for at de valgfrie, radikale formene ville bli prioritert i offisiell bruk.
Dette skjedde imidlertid ikke.
Den store valgfriheten i landsmålet førte til store distriktsvise ulikheter, noe som ble oppfattet som svært uheldig.
Resultatet av misnøyen ble at Stortinget i 1934 gjorde vedtak om å opprette ei ny rettskrivningsnemnd med formål å foreslå en ny språkreform. Målet skulle være å skjære ned på det store antallet dobbeltformer samtidig som tilnærmingen mellom de to målene skulle videreføres. I 1938 forelå den nye rettskrivningsreformen i godkjent tilstand.
1938
Rettskrivningsreform (for både riksmål og nynorsk)
(* 1929 ble "bokmål" og "nynorsk" vedtatt som nye navn på målene)
Mål: Føre tilnærmingen videre samtidig som valgfriheten skulle reduseres - dvs. en svært vanskelig oppgave!
Nynorsk:
Jamstilte former (fritt valg)
Hovedform (brukt i lærebøker)
Sideform (kun brukt i elevarbeider)
- Sideformen har siden blitt kjent som "klammerform"
- Dette fordi de i ordlistene ofte er oppført i skarpklammer (hakeparenteser).
Nynorsk fikk langt flere obligatoriske former, noe som sammen med systemet med hoved- og sideformer gjorde språket adskillig "fastere".
Hovedform: -a endelse i best.f.ent.hunkj.
Hovedform: -a i best,f. fl.tall intetkj.
Bokmål:
Særnorsk skrivemåte av en lang rekke ord.
(“fram/sju/bjørk/osv." )
Adskillig større bruk av diftonger.
("lauv/stein/osv.")
Obligatorisk -a endelse i best.f.ent.hunkj
("gata/døra/øksa/osv.")
MOTTAKELSE
Stor motstand blant bokmålsfolk. Til å begynne med også stor motstand blant nynorskfolk, men avtakende. Viktig for gjennomføringen var vedtaket i Oslo skolestyre om å innføre den nye rettskrivningen. Forlagene rettet seg etter Oslo skolestyres vedtak pga. det store markedet Osloskolen utgjorde. Dette førte til at et stort antall skolestyrer raskt fulgte etter.
1952
Stortinget oppretter Norsk Språknemd.
Formål : Gi myndighetene og allmennheten råd og rettledning i språklige spørsmål.
Nemnda fikk i oppgave å utarbeide en læreboknormal.
Målet var å skjære mest mulig ned på antallet dobbeltformer slik at språket i lærebøkene kunne bli "fastere". (se 1959)
Riksmålsforbundet utgav sin første "Riksmålsordliste”.
Denne dannet grunnlaget for en egen norm - Riksmål.
Norsk Språknemnd hadde ferdig "Framlegg til læreboknormal" Denne ble sterk angrepet av konservative krefter i begge leire, tilhengerne av samlingslinjen støttet framlegget.
1959
Læreboknormalen ble satt i kraft.
Resultat: Se side 377 i GVK (Grunnlinjer for videregående kurs)
1964
Vogt-komiteen nedsatt av Stortinget.
“Språkfredskomite”
Viktig:
Foreslo omorganisering av Norsk Språknemnd.
Kamporganisasjonene skulle også ha plass i nemnda.
Formålsparagrafen i nemnda måtte endres på det punktet der nemnda skulle "fremme tilnærming mellom de to mål på norsk folkemåls grunn".
1972
Norsk Språkråd opprettet.
De tre språkorganisasjonene representert + politisk valgte representanter.
Oppgave:
"BÅDE å verne om den nedarvede tradisjon iskriftspråkene OG å støtte tendenser til tilnærming mellom dem."
Dette innebærer en konflikt.
Utviklingen etter 1972 har vist at tilnærmingslinjen er svekket.
I elevarbeider har skrivereglene blitt sterkt liberalisert i begge må1.
EKSAMENSTIPS
I denne delen av pensum er NORRØNT og språkhistorien fra 1814 til 1900 + reformer og vedtak etter 1900 det viktigste eksamensstoffet. I forbindelse med repetisjonsarbeidet før mntl. eksamen bør det legges spesiell vekt på disse emnene.
|
